Østfold satser for å utjevne sosiale helseforskjeller

Østfold Fylkeskommune skal gjennomføre en befolkningsundersøkelse for å spisse innsatsen mot sosiale helseforskjeller. Det er nedsatt en ekspertgruppe som skal bidra til politikkutforming på lokalt og regionalt nivå for å utjevne sosial ulikhet i helse.

De som allerede har god helse får det enda bedre, og de med helseproblemer opplever ikke tilsvarende forbedring. Vi forventer likhet i den norske velferdsstaten, ikke at sosiale helseforskjeller øker.

Det er grunn til bekymring når statistikken viser urettferdige helseforskjeller mellom menn og kvinner, mellom gifte og skilte, mellom etniske grupper og mellom høyt og lavt utdannede. De som har arbeid skiller seg helsemessig fra de uten arbeid og trygdede. Det finnes regionale helsevariasjoner, og helsa er ulik i by- og landkommuner og innen bydeler. Og dette til tross for rekker av reformer, regionalpolitiske bestrebelser og velferdsstatsutviklingen.
Forestillingen om at sosial ulikhet i helse ikke finnes «hos oss» er tilbakevist, men tolkingen av forskningsfunnene er omstridt. Er det mangler ved velferdsstaten som redskap for sosial og helsemessig utjevning vi ser? Eller om det er sporene av nyliberalismens forskjellssamfunn vi ser konturene av kan diskuteres, men det forklarer ingen ting.

En helsepolitisk satsing på utjevning av sosiale helseforskjeller – slik Østfold fylkeskommune legger opp til bl.a. gjennom prosjektet “Heprogress” og etableringen av ekspertgruppa – krever et bevisst forhold til forklaringsmodellene som legges til grunn i arbeidet med å redusere sosiale ulikheter.

Helseforskjeller kan forklares som en følge av ulikheter i ytre omstendigheter. Ulike sosiale grupper har ulike materielle og fysiske omgivelser, ulik kultur og ulikt levesett. Eksempelvis har de med høy inntekt råd til å velge dyre og mer helsebringende matvarer, og er mindre eksponert for støy og miljøgifter i yrkeslivet.

Det finnes en sosial skjevfordeling i livsstil og risikofaktorer – for eksempel røyking og kostvaner. Reduseres risikofaktorene bidrar det til bedre helse. Det forebyggende arbeidet må derfor rettes mot årsakene til de usunne vanene. Vi trenger å vite hvorfor folk røyker eller spiser usunt. Helsevaner er ikke bare individuelle valg. Ulike grupper har ulike forutsetninger og ulik motivasjon for å følge opp ekspertenes anbefalinger. Sosiale, strukturelle og fysiske rammefaktorer er viktige premisser for våre muligheter og valg av helsevaner.

Våre psykososiale omgivelser påvirker også helsa. Skremmende eller triste opplevelser kan utløse nervøsitet eller depresjoner. Man kan “drikke for å glemme” eller røyke mye når man er redd for å miste jobben. Helseskadelig stress kan også utløse somatisk sykdom. Vi har ulike mestrings- og problemløsningsevner i møte med frustrerende opplevelser, og ulike muligheter for å mobilisere støtte gjennom sosiale nettverk (”sosial kapital”).

Mennesker med god helse har overskudd til å arbeide seg oppover i det sosiale hierarkiet, og de med helseproblemer har ikke samme muligheter til utdanning, gode jobber eller forfremmelser. De beveger seg dermed nedover, og de sosiale forskjellene mellom de med god og dårlig helse øker. Eksempelvis medfører dårlig helse mindre arbeidsaktivitet, og dermed lavere inntekt.

Helsetjenestene spiller også en viktig rolle i den sosiale fordelingen av helse. Idealet er at alle har tilgang til likeverdig helsetjeneste, uavhengig av bosted og betalingsevne. Men, skal man oppnå større likhet i helse forutsetter det en viss grad av ulik fordeling av helsetjenester. Det bør skilles mellom tilbudslikhet (samme helseplage, likeverdig behandling uansett hvem og hvor) og resultatlikhet (alle får tilnærmet lik helse gjennom å prioritere de med dårligst helse). Til grunn for likhetsideologien ligger et rettferdighetsprinsipp. Dette innebærer behovsprøving, og da ikke i forhold til betalingsevne, men i forhold til helseproblemet.

Forklaringene er mange, men årsakene til sosiale helseforskjeller gjenstår å identifisere. Østfold fylkeskommune vil fokusere på helseforskjeller som oppstår som en følge av sosiale karakteristika i arbeid og dagligliv, i levevaner og nærmiljøene, og sosial forskjeller som oppstår som en følge av dårlig helse. Det å studere individuell helse er noe annet enn å studere Østfoldbefolkningens helse. Spørsmålet “Hvorfor ble denne personen rammet av sykdom X?” krever andre svar enn “Hvorfor blir så mange personer rammet av sykdom X i denne befolkningen?”  Eksempelvis har det å bli født i Malawi eller Norge større betydning for helse og leveutsikter enn enhver individkarakteristikk.

Folkehelsepolitikken har inntil nylig tatt utgangspunkt i gjennomsnittlige forhold, mer enn å se på mangfoldet i befolkningens helseforhold. For å nå de som ikke er ”gjennomsnittlige” må vi vite hva som kjennetegner deres situasjon og hva som er ”deres problemstillinger”. Politikken må innrettes mot de delene av befolkningen der både utfordringene og mulighetene (forebyggingspotensialene) er størst. Samtidig må oppmerksomheten rettes mot hvilke konsekvenser politikken innen flere sektorer har for levekår og mulighetene for de svakest stilte. Individets valgmuligheter og faktiske ansvar for levevaner er viktig å understreke, men sosial ulikhet i helse er først og fremst et politisk og samfunnsmessig anliggende. Når forskjellene følger tydelige sosiale mønstre, er det ikke individenes valg av helseadferd og livsstil som ligger til grunn.

Dette er bakgrunnen for at Østfold Fylkeskommune gjennom prosjektet “Heprogress” skal gjennomføre en befolkningsundersøkelse som vil synliggjøre hvor folkehelseinnsatsen bør settes inn. Målet er å finne ut hvilke barrierer som reduserer samfunnsdeltagelse og bidrar til sosiale- og kjønnsmessige helseforskjeller. Dette vil muliggjøre målrettede tiltak der behovene er størst, og at ulike tiltak på alle forvaltningsnivåer og innenfor mange sektorer kan rettes inn slik at sosiale helseulikheter reduseres.

For å bygge en politikk kreves ikke bare måling, bevisstgjøring og erkjennelse av problemet, men også kunnskap om problemets årsaker og vilje til handling. Velferdsstaten handler om politiske valg. De store reformene i forrige århundre bidro til å utjevne sosiale forskjeller. Nå går utviklingen i motsatt retning. Kuttene i velferdsgodene rammer systematisk urettferdig. Reformene og kuttene i velferdsgodene gjennomføres dessverre alt for ofte med manglende blikk for skjevhetene i samfunnet.