Østfold satser for å utjevne sosiale helseforskjeller
Østfold Fylkeskommune skal gjennomføre en befolkningsundersøkelse for å spisse innsatsen mot sosiale helseforskjeller. Det er nedsatt en ekspertgruppe som skal bidra til politikkutforming på lokalt og regionalt nivå for å utjevne sosial ulikhet i helse. De som allerede har god helse får det enda bedre, og de med helseproblemer opplever ikke tilsvarende forbedring. Vi forventer likhet i den norske velferdsstaten, ikke at sosiale helseforskjeller øker.
Det er grunn til bekymring når statistikken viser urettferdige helseforskjeller mellom menn og kvinner, mellom gifte og skilte, mellom etniske grupper og høyt og lavt utdannede. De som har arbeid skiller seg helsemessig fra de uten arbeid og trygdede. Helsa er ulik i by- og landkommuner og innen bydeler. Dette til tross for rekker av reformer, regionalpolitiske bestrebelser og velferdsstatsutviklingen.
Forestillingen om at sosial ulikhet i helse ikke finnes «hos oss» er tilbakevist, men tolkingen av forskningsfunnene er omstridt. En helsepolitisk satsing på utjevning av helseforskjeller slik Østfold fylkeskommune legger opp til gjennom prosjektet «Heprogress» og etableringen av ekspertgruppa, krever et bevisst forhold til forklaringsmodellene som legges til grunn i arbeidet med å redusere sosiale ulikheter.
Velferdsstaten handler om politiske valg. De store reformene i forrige århundre bidro til å utjevne sosiale forskjeller. Nå går utviklingen i motsatt retning.
Helseforskjeller kan forklares som en følge av ulikheter i ytre omstendigheter. Ulike sosiale grupper har ulike materielle og fysiske omgivelser og ulikt levesett. Eksempelvis har de med høy inntekt råd til å velge dyre og helsebringende matvarer, og er mindre eksponert for støy og miljøgifter i yrkeslivet.
Det finnes sosiale skjevfordelinger i livsstil og risikofaktorer, som i røyking og kostvaner. Reduseres risikofaktorene blir helsa bedre. Derfor må forebyggende arbeid rettes mot årsakene til usunne vaner. Vi trenger å vite hvorfor folk røyker eller spiser usunt. Helsevaner er ikke bare individuelle valg. Sosiale, strukturelle og fysiske rammefaktorer er også viktig for muligheter og valg av helsevaner.
Psykososiale omgivelser påvirker helsa. Skremmende eller triste opplevelser kan utløse nervøsitet eller depresjoner. Man kan «drikke for å glemme» eller røyke mye i belastede situasjoner. Stress kan utløse somatisk sykdom, og vi har ulike mestrings- og problemløsningsevner i møte med frustrerende opplevelser. Muligheter for å mobilisere støtte gjennom sosiale nettverk er også ulikt fordelt.
Mennesker med god helse har overskudd til å arbeide seg oppover i det sosiale hierarkiet. De med helseproblemer har ikke samme muligheter til gode jobber eller forfremmelser. Dårlig helse medfører mindre arbeidsaktivitet, og dermed lavere inntekt. Dermed øker de sosiale forskjellene mellom de med god og dårlig helse.
Helsetjenestene spiller en viktig rolle for sosiale helseulikheter. Idealet er lik tilgang til likeverdig helsetjeneste, uavhengig av bosted og betalingsevne. Men, skal større likhet i helse oppnås forutsetter det en viss grad av ulik fordeling av helsetjenester. Det bør skilles mellom tilbudslikhet (samme helseplage, likeverdig behandling uansett hvem og hvor) og resultatlikhet (tilnærmet lik helse gjennom å prioritere de med dårligst helse). Til grunn for likhetsideologien ligger et rettferdighetsprinsipp. Dette innebærer behovsprøving, og da ikke i forhold til betalingsevne, men i forhold til helseproblemet.
Folkehelsepolitikken tar ofte utgangspunkt i gjennomsnittlige forhold, mer enn å se på helsemangfoldet i befolkningen. For å nå de «ikke gjennomsnittlige» må vi vite hva som kjennetegner deres situasjon. Politikken må innrettes mot de delene av befolkningen der både utfordringene og mulighetene (forebyggingspotensialene) er størst. Samtidig må oppmerksomheten rettes mot hvilke konsekvenser politikken innen flere sektorer har for levekår og mulighetene for de svakest stilte. Individets valgmuligheter og faktiske ansvar for levevaner er viktig, men sosial ulikhet i helse er først og fremst et politisk og samfunnsmessig anliggende. Når forskjellene følger tydelige sosiale mønstre, er det ikke individenes valg av helseadferd og livsstil som ligger til grunn.
Dette er bakgrunnen for Østfold fylkeskommunes befolkningsundersøkelse for å synliggjøre hvor folkehelseinnsatsen bør settes inn. Fokuset er helseforskjeller som oppstår som følge av sosiale karakteristika i arbeid og dagligliv, i levevaner og nærmiljøene, og som en følge av dårlig helse. Barrierer som reduserer samfunnsdeltagelse og bidrar til sosiale- og kjønnsmessige helseforskjeller skal identifiseres. Dette vil muliggjøre målrettede tiltak der behovene er størst, og at ulike tiltak på alle forvaltningsnivåer og innenfor mange sektorer kan rettes inn slik at sosiale helseulikheter reduseres.
For å bygge en politikk kreves ikke bare måling, bevisstgjøring og erkjennelse av problemet, men også kunnskap om problemets årsaker og vilje til handling. Velferdsstaten handler om politiske valg. De store reformene i forrige århundre bidro til å utjevne sosiale forskjeller. Nå går utviklingen i motsatt retning. Kuttene i velferdsgodene rammer systematisk urettferdig. Reformene og kuttene i velferdsgodene gjennomføres dessverre alt for ofte med manglende blikk for skjevhetene i samfunnet.
Om kronikøren
Annett Arntzen
Professor i sosiologi. Ansatt ved Høgskolen i Vestfold, institutt for historie, sosiologi og innovasjon. Sosiologi hovedfag fra Universitetet i Trondheim (1985) og Dr.philos. ved Universitetet i Oslo (1996).
Hun har undervisningserfaring i sosiologi og metode. I sin forskning er hun spesielt opptatt av sosial ulikhet og helseforskjeller.
Arbeidserfaring bl.a. fra Institutt for miljøforskning, Trondheim; Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, Trondheim; Senter for samfunnsforskning, Trondheim; Statens institutt for folkehelse, Oslo.
I perioden 2015 – 2017 er Artnzen utnevnt som leder av det nasjonale rådet for sosiale ulikheter i helse.