Hva vil det si å ha et kjønnsperspektiv i helseforskningen?
”Women are sicker, but men die quicker”. Det virker paradoksalt, og helseforskningen forsøker å forstå hvorfor. Forventet levealder er høyest for kvinner fordi kvinners dødelighet er lavere enn menns på alle alderstrinn. Likevel viser sykelighetsundersøkelser at kvinner er mer syke enn menn, enten vi måler sykelighet med symptomer, medisinske diagnoser eller funksjonsnedsettelse. Likestilling mellom kjønnene er en verdi det er politisk enighet om. Et kjønnsperspektiv på helse kan synliggjøre uønsket ulikhet mellom kvinner og menn. Til tross for satsning, er det fortsatt kunnskapsmangel og manglende integrering av et kjønnsperspektiv i helsepolitikk og praksis. Men, hva vil det egentlig si å ha et kjønnsperspektiv når man forsker på helse?
Et kjønnsperspektiv på helseforskningen innebærer å drøfte likheter og forskjeller mellom menn og kvinner på ulike nivåer. På alle nivåene finnes forklaringer på kjønnsforskjeller i helse og sykdom, på hvordan sykdommer kommer til uttrykk og hvordan helse og sykdom blir forstått og møtt.
Kjønn som biologi gjelder biologiske forskjeller mellom kvinner og menn. Noen av forskjellene er absolutte; en person har eller har ikke to X kromosomer og eggstokker. Andre biologiske forskjeller er tendensielle på gruppenivå; i gjennomsnitt har kvinner mindre kroppshår og lavere høyde enn menn.
Kvinneforskningen har imidlertid hatt et anstrengt forhold til biologiske forskjeller som forklaring. At flere kvinner enn menn døde av tuberkulose ble tidligere sett som et resultat av kvinners svakere konstitusjon. I dag vet vi at kvinner fikk dårligere ernæring og var langt mer utsatt for smitte gjennom sykestell og omsorgsarbeid. Kvinners rusmisbruk ble beskrevet som uforutsigbar og lunefull og tolket som uttrykk for en kvinnespesifikk fysiologi. I dag vet vi at kvinners drikkemønster ofte kan ha en sammenheng med deres forhold til mannlig partner eller arbeidslivet.
De biologiske forskjellene som forklaring kan imidlertid ikke avvises, og medisinsk forskning er i ferd med å beskrive et detaljert landskap av biologiske forskjeller med betydning for kvinner og menns helse.
Kjønn som identitet viser til hvordan den enkelte former og blir formet av en selvforståelse knyttet til kjønn. Selvforståelsen utvikles i samspill med hva omgivelsene knytter til det å være kvinnelig og mannlig.
Et eksempel med betydning for helse er hvordan kvinner ofte knytter sin identitet til nære relasjoner og til å ta vare på andres behov. Dette gir helsegevinster i form av nære nettverk og rom for bearbeiding av problemer, men også helsebelastninger gjennom utslitthet og sårbarhet overfor krenkelser. Slike ting drøftes når man stiller spørsmål om kvinneligheten er sunn eller farlig? Ulik kjønnsidentitet gjør også at man stiller spørsmålstegn ved autonomi (uavhengighet) som overordnet mål for behandling og rehabilitering.
Kjønn som symbol handler om kulturens fremstilling av det mannlige og det kvinnelige. Adjektiver som knyttes til maskulinitet er: aggressiv, ambisiøs, selvsikker, atletisk, konkurransebevisst, uavhengig, individualistisk, selvhjulpen, sterk. Adjektiver som knyttes til femininitet er: kjærlig, medlidende, godtroende, lojal, følsom, sjenert, deltakende, øm, forståelsesfull, varm, føyelig.
Ingen har noensinne truffet en mann eller kvinne som er alt dette, likevel gir det en viss gjenkjenning fordi koblingene er levende som kulturelle symboler. De preger vår fortolkning av oss selv og andre. Kulturens kvinne og manns bilder bidrar både til å forklare kjønnsforskjeller i helse, hvordan de kommer til uttrykk og hvordan helsevesenet møter kvinner og menn.
Kjønn som struktur er et uttrykk for hvordan kjønn knyttes til organisering og fordeling av arbeid, funksjoner, makt og privilegier på samfunnets mange arenaer, også helsevesen og velferdsstat. Kvinner og menn har ulik utdanning, økonomi, arbeidsmarkedstilknytning, innflytelse over egen arbeidssituasjon og over viktige felt som næringsliv, forskning, presse og kulturliv. Slike systematiske forskjeller er en av måtene kjønn skapes strukturelt på i vårt samfunn. Å legge et kjønnsperspektiv på disse strukturene reiser viktige spørsmål, og påvirker innrettning og prioriteringer i forskning, helsepolitikk, helsetjenester og velferdsytelser.
Et kjønnsperspektiv i helseforskningen innebærer derfor å ta i bruk kjønnsspesifikk kunnskap der den finnes og etterspørre eller fremskaffe den der den ikke finnes. Kvinner og menn er forskjellige, ulike tiltak kan ha ulik effekt og det kan være behov for ulike virkemidler overfor kvinner og menn. Betydningen av kjønnsforskjellene i helse må derfor drøftes på alle de ulike nivåene (biologi, identitet, symbol, struktur) presentert ovenfor.
Om kronikøren
Annett Arntzen
Professor i sosiologi. Ansatt ved Høgskolen i Vestfold, institutt for historie, sosiologi og innovasjon. Sosiologi hovedfag fra Universitetet i Trondheim (1985) og Dr.philos. ved Universitetet i Oslo (1996).
Hun har undervisningserfaring i sosiologi og metode. I sin forskning er hun spesielt opptatt av sosial ulikhet og helseforskjeller.
Arbeidserfaring bl.a. fra Institutt for miljøforskning, Trondheim; Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, Trondheim; Senter for samfunnsforskning, Trondheim; Statens institutt for folkehelse, Oslo.
I perioden 2015 – 2017 er Artnzen utnevnt som leder av det nasjonale rådet for sosiale ulikheter i helse.