«Helse i alt vi gjør»
Hvorfor er folkehelseloven, og prinsippet om «Helse i alt vi gjør» en organisasjons- og ledelsesreform? «Helse i alt vi gjør» er det overordnede prinsipp som ligger i folkehelseloven av 2012. Kommunene, sammen med fylkeskommunene (heretter kommunene), har fått de største og viktigste oppgavene under denne loven. Det er mye for kommunene å ta tak i for å følge opp lovens formål. Her skal jeg begrense meg til organisasjons- og ledelsesutfordringene, og kort vise at det nettopp i Østfold er mye ugjort.
Å få til «Helse i alt vi gjør» krever at kommunene setter i stand tjenesteapparatet sitt til den forståelse av folkehelse som ligger i folkehelseloven. Kommunen kan gjøre dette på den måten den selv finner mest hensiktsmessig, for loven sier ikke noe om dette. Norske kommuner har for øvrig en stor frihet til å organisere tjenestene og oppgavene sine etter eget forgodtbefinnende.
Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at staten ved denne loven legger tydelige føringer på at folkehelseområdet skal være noe langt mer enn de tradisjonelle helse- og sosialtjenestene som sykehjem, hjemmehjelp, helsesøster, kommunelege og sosialtjeneste. Bokstavelig talt alle politikk- og tjenesteområder i kommunen har fått oppgaver innen folkehelse.
Svært få kommuner i dag har innrettet seg slik i dag at de har en organisasjon som er godt nok forberedt på og hanskes med de store oppgavene som følger av folkehelseloven. Blant annet derfor vil utdanning og kursing som matcher disse utfordringene være viktig.
Snart får lokalpolitikere og ansatte i Østfoldkommunene mulighet til å delta på kurs og i etter- og videreutdanninger i eget fylke, der slike utfordringer blir tatt opp. Når det gjelder hvordan folk i Østfold opplever sin egen helse viser tallene fra den store helseundersøkelsen i 2011, der over 17000 østfoldinger deltok, at det er tydelige sosiale forskjeller i selvopplevd helse. At det finnes sosiale variasjoner i selvopplevd helse vet vi også fra andre undersøkelser i Norge og i andre land. Løsningen på dette er ikke i at de fattige må lære seg å bli mer fornuftige, for eksempel ved å spise mer sunn mat, røyke mindre, trene mer osv. Det er selvsagt viktig at folk tar ansvar for egne levevaner, men sosial ulikhet i helse er først og fremst et politisk og samfunnsmessig anliggende.
Bildet fra Østfoldundersøkelsen kan suppleres med Folkehelseinstituttets kommuneprofil fra 2012 som viser at det f eks i Moss er flere personer som har grunnskole som høyeste utdanning sammenlignet med landet for øvrig, det er forholdsmessig flere husholdninger med lav inntekt enn i landet for øvrig, arbeidsledigheten er høyere enn landsgjennomsnittet og det er forholdsmessig flere uføretrygdede under 45 år enn i landet for øvrig. Og at Moss ikke er alene i Østfold kommer også tydelig fram av samme undersøkelser.
Forskjellene mellom folk som er yrkesaktive versus arbeidsledige, folk på sosialhjelp og trygd er også betydelig når det gjelder hvordan de svarer at helsa deres er. Yrkesaktive svarer mye oftere at de har svært god eller ganske god helse.
Høyst sannsynlig er det en vekselvirkning av årsaker her. For eksempel ved at helseplager i ung alder fører til dårlige skoleprestasjoner, som i sin tur fører til vanskeligheter i arbeidslivet, problemer med å skaffe seg en god bolig, og så går veien lett videre til trygd.
Derfor er mottoet «helse i all politikk» et treffende uttrykk for de vidtfavnende vekselvirkninger mellom politikkområder og tjenesteområder som folkehelse representerer. Kommunene bør derfor gi ansatte og lokalpolitikere mulighet til å delta i opplæring innen folkehelsetemaer som Høgskolen i Østfold nå er i ferd med å utvikle.
Om kronikøren
Geir Conrad Tufte
Førstelektor, ansatt ved Høgskolen i Østfold avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag. Hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo (1975).
Underviser hovedsakelig i statsvitenskap, men også noe i organisasjon og ledelse. Forsker om lokalt demokrati og lokal tjenesteyting i Norden og de baltiske land.