Ny styreleder i Østfoldhelsa

Hun representerer Arbeiderpartiet og er godt kjent med partnerskapet. Hun har vært observatør i styret de siste seks årene og tar dermed over stafettpinnen fra Aase Rennesund (SV). Med seg fra fylkeskommunen får hun May Hansen (SV) og Monica Gåsvatn (FrP). De fire kommunale politikerne som skal utpekes er ennå ikke valgt.

Hva synes du er spesielt viktig å vektlegge i rollen som styreleder, Inger Christin Torp?
Det er viktig å huske på at partnerskapet skal representere interessene til mange ulike aktører, fra både stat, kommuner og frivillig sektor. Det er derfor ikke opp til meg alene å utforme styrelederrollen, hele styret må være med på diskusjonen om hvilken form og arbeidsmåter vi skal ha i kommende periode.

Partnerskap er i teorien en strategi hvor parter fordeler makt mellom seg.
I hvilken grad vil du si at styret har innflytelse og påvirkning på det folkehelsearbeid som skjer i fylket?
Det er viktig å skille mellom formell innflytelse og reell innflytelse. Innenfor folkehelsearbeidet vil det fortsatt være kommunestyrer og fylkesting som har det øverste ansvaret, men det betyr ikke at styret i Østfoldhelsa skal være et sandpåstrøingsorgan. Da kan vi like gjerne legge det ned. Tidligere har styret uttalt seg til flere folkehelsesaker som skal opp i fylkeskommunen, og det har i stor grad blitt hørt. Det er også viktig at administrasjonen er lydhør overfor de vedtak som styret gjør og iverksetter dem. Det vil gi dette organet en reell makt.

Spiller politikere en viktig rolle i det lokale og regionale folkehelsearbeidet?
Politikere spiller en viktig rolle fordi vi ofte er rollemodeller, kan sette viktige mål og bidra til en sterkere prioritering av folkehelse. Noen saker er også klart verdiladede og må besluttes politisk. Som politikere har vi en annen rasjonalitet som noen ganger supplerer faglige vurderinger. Det kan være politisk legitimt å fatte vedtak som er i strid med faglig begrunnede anbefalinger. Da hører det også med til vurderingen at ivaretakelse av demokratiske verdier i seg selv er helt vesentlig for en god folkehelse.

Ellers er det gledelig å se at i fylkeskommunen slutter nå alle politiske partier opp om folkehelsearbeidet. At man er uenige om hvilke virkemidler som er best egnet for å nå målene og hva slags type politiske verdier som skal legges til grunn, er helt legitimt.

Du har sittet som observatør i styret i fire år. Hva synes du har fungert godt med Østfoldhelsa og hvor mener du det er et forbedringspotensial?
I forrige periode har det vært god oppslutning fra både kommunale og fylkeskommunale styremedlemmer, og det er et sunnhetstegn. Jeg synes Østfoldhelsa har reist mange viktige problemstillinger. Vi kan nok derimot bli enda bedre på å trekke med de medlemmene som ikke sitter i styret.  Jeg har derfor tatt initiativ til møter med partnerne for å diskutere hvordan vi best kan samarbeid omkring gjennomføringen av den regionale folkehelseplanen. Her blir det også viktig å snakke om konsekvensene av samhandlingsreformen og den nye folkehelseloven.

Du er også leder av opplærings-, kultur og helsekomiteen i Østfold fylkeskommune som behandler folkehelsesaker. Hva er forskjellen på denne komiteen og styret i Østfoldhelsa?
OKH-komiteen behandler de sakene som gjelder fylkeskommunen og dens virkeområder, for eksempel videregående opplæring. Østfoldhelsa tar for seg hele folkehelsepartnerskapet.

Folkehelse er et felt som i norske kommuner og fylkeskommuner har et rykte for å ikke være høyt prioritert. Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt det?
Dette stemmer særlig hvis man ser på det offentlige Norges evne og vilje til å lage og følge opp kunnskapsbaserte, helhetlige og samordnede folkehelsestrategier. Derimot så ser vi at mye folkehelsearbeid er høyt prioritert, men da med andre formål enn å styrke innbyggernes helse. Eksempelvis er arbeidet for en bedre skole høyt prioritert på alle nivåer. Kampen mot arbeidsledighet er noe alle politikere bekjenner seg til, og så videre. Dette er viktig folkehelsearbeid, ikke minst i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller. For øvrig har jeg tro på at både folkehelseloven og Samhandlingsreformen vil bidra til at kommunene i fremtiden vil prioritere forebyggende og helsefremmende arbeid høyere. Klarer kommunene å redusere fremtidig sykdomsutvikling er det god kommuneøkonomi, og det er et språk mange rådmenn forstår.