I dag er det omlag 300 frivillighetssentraler spredt over hele landet, eid av ulike lokale foreninger, andelslag, stiftelser og kommuner. Men de første sentralene så dagens lys allerede tidlig på 90-tallet. I 1990 arrangerte Sosialdepartementet en idédugnad der de frivillige organisasjonene på det sosiale og humanitære feltet ble invitert til å komme med ideer til hvordan frivillige organisasjoner kunne bidra til å løse framtidens omsorgsoppgaver. På seminaret ble ideen om frivillighetssentraler lansert. Stortinget bevilget 30 millioner kroner i 1991 for lokale forsøk og 95 frivillighetssentraler ble etablert. Navn-byttet til ”frivilligsentraler” kom først i 2009.
Forsøksprogrammet viste at frivillighetssentralene var et godt virkemiddel for å utløse frivillig innsats. Senere evalueringer viste dessuten at sentralene i løpet av de første ti årene av sitt virke også hadde lykkes med å rekruttere nye frivillige å være et verktøy for lokal frivillighet. Det fremkom at allerede tidlig på 2000-tallet, så hadde de fleste sentraler utviklet seg til møteplasser med en bredere nærmiljøorientering.
Fra starten av var det derimot sosiale tiltak i helse- og sosialsektorens virkefelt som var grunnpilaren i sentralenes arbeid. I siste del av 1990 årene skjedde det et skifte fra omsorgsorientering til en bredere nærmiljøorientering. Frivillighetssentralene har derfor hatt ulik aktivitetsprofil fra kommune til kommune, og fra tidsperiode til tidsperiode:
- Hjelpesentralen som hadde en relativ smal orientering mot praktisk hjelp og sosiale tiltak. Sentralen var brukerorientert og hadde som hovedoppgave å koordinere hjelpetrengende og frivillige. Eksempler på hjelpetrengende brukergrupper var eldre, personer med nedsatt funksjonsevne, rusmisbrukere og folk med psykiske problemer.
- Møteplass-sentralen som var kjennetegnet av stor bredde i sosiale omsorgstiltak, så vel som i fritids- og nærmiljøaktiviteter. Den oppfattet seg selv som nettverksbyggende, et sted hvor folk kunne bli kjent gjennom egenaktivisering og hjelp til selvhjelp.
- Nærmiljøsentralen ser sentralen som en driv kraft for å skape levende lokalmiljø, og retter inn satsen mot hele lokalbefolkningen. Denne sentra len skiller ikke mellom frivillig og bruker, men ser hele lokalbefolkningen som deltakere i prosjekter til lokalsamfunnets beste. Målsettingen er å skape levende lokalmiljøer og på den måten bedre folks livskvalitet. Det organiseres sosiale og kulturelle tiltak i tillegg til dugnader rettet mot det fysiske miljøet. Motivasjonen er deltakelse sammen med likesinnede for egen og andres trivsel.
De fleste frivilligsentraler i dag passer best med betegnelsen ”nærmiljøsentral”. At ansvaret underveis i denne marsjen har gått fra sosialdepartementet til kulturdepartementet, er også et vitnesbyrd om den endring i formål og innretning som sentralene har gjennomlevd.