Utdanning og helseulikheter

Kronikk: Professor Annett Arntzen. 

Det er bred politisk enighet om at formell utdanning og kompetanse er avgjørende for økonomisk vekst og sosial inkludering på samfunnsnivå. På individnivå er formell utdanning en viktig kilde til arbeid, inntekt og sosial inkludering. Med økende utdanning reduseres sjansen for arbeidsledighet og utstøting på arbeidsmarkedet, det gjennomsnittlige inntektsnivået øker, organisasjonsdeltakelse og politisk deltagelse øker, og den gjennomsnittlige helsetilstanden forbedres. På denne måten representerer mer utdanning til flere en effektiv investering i både individets og samfunnets ”menneskelige kapital” .

Gjennom rekken av utdanningsreformer siden 1960-tallet har norske myndigheter satset på å øke befolkningens utdanningsnivå og redusere utdanningsforskjeller med hensyn til kjønn, bosted og sosial bakgrunn. Selv om det fortsatt er store sosiale forskjeller i utdanning, har myndighetene langt på vei lykkes. Utdanningssystemet har endret karakter fra eliteutdanning til masseutdanning, og betydningen av utdanning er endret fra et privilegium (for de få), via en mulighet (for de mange), til en dyd av nødvendighet (for alle). Men, dermed har det oppstått et paradoks. Når stadig flere får mer utdanning, blir konsekvensen av det og ikke lykkes i skolen mer alvorlig for den enkelte.

Fra politisk hold er det i lang tid uttrykt bekymring for den tydelige forbindelsen mellom lav utdanning, utstrakt bruk av sosiale tjenester, dårlig helse og svak posisjon på arbeidsmarkedet. I hvert årskull av ungdommer er det mer enn 30 prosent som ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse i videregående opplæring. Sannsynligheten for at disse vil benytte offentlige velferdsordninger som unge voksne er urovekkende stor. Som voksne vil de være klart overrepresentert i velferdsforvaltningens målgruppe. Dette tilsier at presset på offentlige støtteordninger i framtida i stor grad vil komme fra personer med lav formell kompetanse.  

Utdanning og helse henger nøye sammen. Utdanningen er medvirkende til mange prosesser som bidrar til å produsere helse i det voksne livsløpet. Men, hvilke mekanismer ligger bak sammenhengen mellom utdanning og helse?

Sammenhengene mellom utdanning og helse er svært komplekse. Forskning viser at utdanning påvirker de levekårene menneskene lever under gjennom livsløpet, og dermed bidrar utdanningen til å bestemme hvilke helsebelastninger eller helsefremmende forhold personene utsettes for. I tillegg bidrar utdanning i utviklingen av psykologiske ressurser som igjen påvirker helsa. Læring gir mestring, mestring gir helse.

Ulikheter i utdanning og læring har betydning for helseulikheter. Tiltak for å redusere utdanningsforskjeller kan derfor bidra til å redusere helseulikheter. Og, derfor er det et sentralt mål i både helse-, utdannings-, arbeids- og velferdspolitikken å ruste opp ufaglært ungdom og andre utsatte arbeidssøkere med mer formell utdanning.

Med Reform 94 fikk all ungdom under 24 år lovhjemlet rett til videregående opplæring. Siden da har andelen som fullfører videregående skole ligget på om lag 70 prosent. Frafallet er høyere på yrkesfag enn på studieforberedende ( 50 % på yrkesfag, 20 % på studieforberedende). Mange frafall gjelder de som ikke får læreplasser, men vi vet så mye mer om frafallet i videregående skole: Flere jenter enn gutter fullfører. Minoritetsungdom med ikke-vestlig bakgrunn slutter oftere enn majoritetsungdommene, men ikke annen generasjons innvandrere.

Vi vet også at svake prestasjoner og stort fravær i grunnskolen predikerer frafall i videregående. Mange som slutter har ikke fått innfridd førsteønsket, de som velger studieretning ut fra ønske om fort å komme i arbeid slutter oftere enn de som velger ut fra interesse.

Vi vet at unge med problemadferd slutter hyppig, men de med alvorlige adferdsavvik slutter i mindre grad enn andre. Disse tilgodesees med ekstra ressurser og tilrettelegging (økonomi, personell, oppmerksomhet) som kan medvirke til at de ikke forlater skolen. De som klarer seg best i arbeidsmarkedet er de som gjennomfører hele løpet. Den dårligst stilte gruppen er de som slutter.

Vi vet også at sosial bakgrunn er en indikator for frafall: Jo høyere utdanning foreldrene har, jo bedre gjør barna det på skolen. Det å ha en mor i jobb, og at foreldrene bor sammen har også en sammenheng med gjennomføringsgraden. Dermed handler frafall i videregående opplæring mye om elevenes sosial bakgrunn – altså finnes det fortsatt en reproduksjon av sosial ulikhet gjennom grunnskolen og videregående opplæring (Hernes 1974). Og, nettopp derfor er det så utrolig viktig å fokusere på sosial ulikhet og forebygging i alle nye reformer og satsningsområder.