Professor mener Høybråten viser vei

Det
sa professor Roar Amdam (bildet) i sitt innlegg på
folkehelse-konferansen i Fredrikstad i dag. Og de sterke kreftene han
siktet til som virket ovenfra og ned var helseminister Dagfinn
Høybråten som talte tidligere på dagen.

– Gjennom foredraget
til Høybråten forsto jeg at dere tydeligvis har en helseminister som er
visjonær og som brenner for saken. Han går foran og viser vei, og han
kan være i stand til å dra mange med seg, sa Amdam.

Roar Amdam tok for øvrig for seg hvordan partnerskap kan være en strategi i folkehelsearbeidet.

–
Partnerskap er en strategi som egner seg godt for å få til samordning
på tvers av sektorer og nivåer. Men det forutsetter at man klarer å
lage gode og klare partnerskapsavtaler, der formålet med samarbeidet er
krystallklart for alle parter. Hvis ikke er partnerskapene ytterst
sårbare. Vi har mange erfaringer på at deltagere som ikke trives i
partnerskap ikke oppfyller forpliktelsene sine ? uten at det får noen
konsekvenser for partene. Fordi partnerskap ikke er en del av den
ordinære styringsstrukturen i Norge i dag, er det derfor også ytterst
vanskelig å vite hvordan man skal håndtere vanskeligheter og uenighet i
partnerskapet når det oppstår. Vi trenger derfor en lov som omhandler
partnerskap. I mine øyne burde retningslinjer for dette forankres i en
egen lov for samfunnsplanlegging ? som kunne erstatte plan- og
bygningsloven, sier Amdam.

Amdam pekte for øvrig på at folkehelsearbeidet har svært mange likhetstrekk med samfunnsplanleggingen.

–
Folkehelsefeltet kan lære mye av oss. Vi har arbeidet for å utvikle
nærmiljøer og lokalsamfunn i en årrekke. Vi har lang erfaring med grep
og metoder for å dra befolkningen med oss. Vi benytter både
kommunikative og instrumentelle strategier på samme tid ? altså
nedenfra og opp og ovenfra og ned-strategier, sier Amdam.

I den sammenheng pekte Amdam på fem variabler som er sentrale i en kommunikativ og dynamisk folkehelseplanlegging:

–
Ambisjonsnivået i denne modellen strekker seg utover det å lage et
planprodukt. Det legges opp til en helhetlig og gjennomgripende
planlegging som skal sikre at planleggingen også ivaretar det
operasjonelle perspektivet. Tilnærmingen skiller mellom hvilke grep en
kan gjøre på strategisk, taktisk og operativt nivå, sa Amdam.

Mobiliseringsvariabelen
–
Mobiliseringsvariabelen sikter til aktivisering og samling av folket
for å fremme kollektive og individuelle handlinger. Sentralt i denne
prosessen blir å skape felles oppfatninger om utfordringer og
utviklingstrekk og hvordan en skal forholde seg til dette. Et viktig
ønske med å mobilisere det brede lag av folket, er på sikt å kunne
utvikle den sosiale makta til en makt som også får polisk tyngde. I
forbindelse med mobiliseringen og den strategiske planleggingen
anbefaler vi derfor å gjennomføre en Soft-analyse som skal kartlegge
svake og sterke sider ved regionen, muligheter og trusler, sier Amdam.

Amdam
pekte videre på at mobiliseringen skal bidra til å styrke den lokale og
regionale identiteten. Den må også sikre at aktørene føler et ansvar
for å være med på å påvirke utviklingen. Samtidig bør mobiliseringen gi
aktørene selvtillit ? en følelse av at de faktisk har mulighet til å
påvirke samfunnsutviklingen. Dette kan forsterkes ved å få det sivile
samfunnet til å fungere som et moraldannende fellesskap.

– Med
det menes et fellesskap som utvikler felles verdier og som skaper en
lokal kultur som tar initiativ til endring. Dette må være basert på en
tanke om at vi som enkeltindivider har et ansvar for samfunnet og andre
mennesker. ? Altså; samfunnet er ikke utelukkende til for individene.
Men skal dette skje i praksis må mobiliseringen følges opp med
strukturer som sikrer at de gode intensjoner fører til praktisk
handling. Dette vil skape en gjensidig tillit mellom det sivile og
offentlige samfunnet, som vil være en viktig forutsetning for
innovative miljøer. Det handler om å transformere den sosiale makta til
politisk makt, som igjen kan påvirke den lokale og regionale
samfunnsutviklingen, sier Amdam.

Organiseringsvariabelen
– En
kan ikke sette et klart skille mellom mobiliseringsvariabelen og
organiseringsvariabelen. Her er det gråsoner, og
organiseringsvariabelen har både en taktisk og strategisk dimensjon,
sier Amdam.

Organiseringsvariabelen bygger på
mobiliseringsvariabelen og skal ideelt sett stimulere til danning og
endring av organisasjonsstrukturer. I dette ligger det at det er ikke
nok å mobilisere: En må organisere de mobiliserte for å komme fra ord
til handling. Det er funksjonen til den strategiske og taktiske
planlegginga.

– I praksis er det en fare er at man begrenser
organiseringen til gjennomføringen av en planprosess. Dette er ofte
tilfelle grunnet ressursmangel og manglende kompetanse og vilje til å
avgi myndighet. Offentlige organisasjoner har ofte en tendens til å
handle som om medvirkning skal avgrenses til planlegging og ikke
gjennomføring. Men i en regional planprosess, må organiseringen også
ivareta etableringen av regionale institusjoner som skal sette planen
ut i livet. En mobiliseringsprosess er ressurskrevende og hvis en først
lykkes med å dra med seg sentrale krefter, blir det viktig å holde på
disse aktørene i det videre arbeidet. Så sant man får en planprosess
basert på det diskursive demokratiet, er det naturlig å tro at disse
vil føle et eierskap til planen, og det kan være en suksessfaktor i seg
selv i gjennomføringen. Dette handler om å skape en kollektiv vilje for
hva en ønsker å oppnå, sier Amdam.

Gjennomføringsvariabelen
–
Når planer og strategier skal gjennomføres kan de gode intensjoner få
et brutalt møte med virkeligheten. Ofte vil man oppleve at plan- og
utviklingsorganisasjoner ikke har virkemidler for å gjennomføre
planene. Det kan medføre nødvendige justeringer i planverket. Selv om
en må være forsiktig med å ikke ødelegge kreative planprosesser ved å
fokusere på hva man ikke kan gjøre, er det likevel å anbefale at
planprosessen ender opp med et felles, edruelig ståsted for hva man kan
gjøre. Uten en viss realisme, risikerer man stor skuffelse etter hvert,
sier Amdam.

Men Roar Amdam fremhever at de manglende
virkemidlene kan også være et uttrykk for en taktisk planlegging som
ikke samsvarer med den innsatsen som er lagt ned i strategiske og
mobiliserende planprosesser.

– Taktisk planlegging dreier seg
blant annet om å skaffe ressurser til plangjennomføringen. De fleste
som har erfaring med offentlige organisasjoner, vet hvilke åpenlyste
drakamper, revirtenkning og skjulte prosesser som vokser frem når
spillet om budsjettmidlene blåses i gang. Jeg mener derfor at den
taktiske og strategiske planlegginga i større grad bør sees løpende i
sammenheng. På denne måten blir det lettere å plassere ansvar for
gjennomføring av ulike tiltak. Ikke minst kan en synliggjøre hvilke
tiltak som forutsetter et samarbeid, for så å forplikte seg til å ta
sin del av jobben, sier han

Amdam anbefaler derfor å inngå
handlingskontrakter i utviklingssituasjoner hvor mange aktører skal
delta i gjennomføringen. Men variabelen omhandler mer enn oppfyllelse
av nedfelte planmål. Det dreier seg også om å gjøre individer og
samfunn i stand til å ta ansvar for egne handlinger, og på eget
initiativ skape prosesser nedenifra. For både lokalsamfunn og individer
handler det om å ta og få makt til å bedre sin egen situasjon. Det
dreier seg også om å skape innovative miljøer som er fundert på
lokalsamfunnets eller regionens spesielle fortrinn.

Læringsvariabelen
–
Læringsvariabelen en læreprosess som skal få frem kunnskap om hendelser
og handlinger, som kan føre til ny erkjennelse, som igjen kan føre til
nye hendelser og handlinger. Det anses som viktig at denne
læreprosessen ikke begrenses til noen få, men tvert om omfatter store
deler av befolkningen. I dette ligger det at læringsvariabelen er mer
enn en avsluttende evaluering. Denne variabelen peker på at
læringsdimensjonen er noe som må være med i arbeidet fra første stund
av. Og den skal forhåpentligvis føre til et samfunn der individene tar
ansvar for sine egne handlinger og som føler en moralsk forpliktelse
til å yte en innsats også for fellesskapet, sier Amdam.

Kontekstvariabelen
Kontekstvariabelen
sikter til at en region er ikke en autonom aktør. Den påvirkes av en
rekke hendelser utenfor sine geografiske grenser og virkeområde.
Variabelen illustrerer at en regional utvikling må forstås innenfor en
bredere kontekst der makrofaktorer spiller en sentral rolle.

–
Kontekstvariabelen er en variabelsom betyr mye for en regions
folkehelsestatus. Dette skyldes at folks helse i stor grad påvirkes av
forhold som ligger utenfor kommunenes og fylkeskommunens ansvarsområde.
Herunder kan for eksempel nevnes nasjonens økonomiske utvikling, den
juridiske politikken som føres, regionalpolitikk og lignende. Dette
betyr ikke at kontekstvariabelen er en variabel som ikke kan påvirkes.
Gjennom å mobilisere seg og omdanne seg til en politisk makt kan en ha
påvirkningskraft også på omgivelsene. Men det illustrerer også
betydningen av en samordning på departementsnivå ? tross alt har en
rekke departementer ansvar for folkehelsen. Disse må samordne sin
innsats, sier Amdam.

(Foto: Ole Henrik Storeheier)