Samhandlingsreformen – kan helseforskjellene øke?

Samhandlingsreformen, ny helselovgivning og ny finansieringsmodell er vedtatt, og trådte i kraft fra januar 2012. Et av målene er å redusere sosiale helseforskjeller, sikre økt kvalitet i det offentlige helsetjenestetilbud og bidra til en mer likeverdig helsetjeneste. Det skal satses mer på forebygging og folkehelsearbeid. Mestring og behandling skal skje der folk lever sine liv. Alle intensjonene er svært gode! Men, de økonomiske virkemidlene gjennomføres i raskere fart enn de andre virkemidlene i samhandlingsreformen.  Før reformen betalte staten hele regningen for sykehusopphold. Nå betaler pasientenes hjemstedskommune 20 prosent av utgiftene for innleggelser ved medisinske avdelinger, og kommunene har fått økt ansvar for utskrivningsklare pasienter. Hensikten er å stimulere kommunene til mer forebygging, slik at utgiftene til sykehusopphold reduseres.

 

Staten skal overføre penger til kommunene for å kompensere for de nye utgiftene. Men, det er et paradoks når kommuner som trenger forebyggende arbeid mest, vil få minst ressurser til å gjøre dette. Når alder er det eneste kriterium for tildeling av statlige ressurser, straffes kommuner som har lavest forventet levealder. Kommunene får kr 311,- pr innbygger i aldersgruppen mellom 0-17 år, summen øker jevnt med alder, til kr 4688,- pr innbygger over 90 år. Altså, jo flere eldre i en kommune, jo mer penger fra staten for å dekke sykehusinnleggelser.

Tja, det høres kanskje umiddelbart rettferdig ut. Men, er det slik at det i kommuner der folks levealder er kort, har minst behov for sykehusinnleggelser? Eller, er det kanskje slik at færre eldre er et uttrykk for dårligere helse i befolkingen? Hvis folk dør tidlig på grunn av dårlig helse, kan det kanskje være slik at disse har et stort behov, eller større behov for sykehus innleggelser? Og, at det kanskje er i disse kommunene behovet er størst for forebygging og helsefremming? Men, kommuner med få eldre får tilført færre penger fra staten.
Nylig lanserte Folkehelseinstituttet nye folkehelseprofiler for alle landets 430 kommuner. Hvordan er helsetilstanden hos innbyggerne i kommunen? Hva bør kommunen gjøre for å forbedre den? Disse to spørsmålene fikk kommunene ansvar for å finne svar på da den nye Folkehelseloven trådte i kraft fra 1. januar i år. Data i helseprofilene er hentet fra helseregistre, statistisk sentralbyrå og utdanningsregistre, og vi kan med et tastetrykk vurdere levekår, miljø, skole, levevaner, helse og sykdommer i kommunen vi bor i. Vi kan sammenligne oss med andre kommuner i fylket, eller med landsgjennomsnittet.

Hvis vi sammenligner to ulike kommuner med forskjellig forventet levealder og levekår, har da nødvendigvis kommunen med kortest levealder i befolkningen minst behov for sykehusinnleggelser? Eller, hvis vi sammenligner to kommuner med lik forventet levealder, men med svært forskjellige levekårsprofiler, er det da rettferdig at disse kommunene skal få samme overføring fra staten? Eller, to kommuner med omtrent samme antall sykehusinnleggelser, men som har ulik befolkningsstørrelse og alderssammensetning vil få svært varierende overførsler fra staten.

Når alder er det eneste fordelingskriteriet kan forskjellene bli store. Kommuner som fra før er godt stilt og har den friskeste befolkningen kan få flest penger til å drive helsefremmende og forebyggende arbeid.  Dette kan bidra til å øke sosialt betingede helseforskjeller.

Hvis en kommune ikke reduserer antall sykehusinnleggelser vil de økte økonomiske rammene gå til å dekke dette, framfor annet folkehelsearbeid som blant annet handler om levekår, fysisk aktivitet, ernæring, barne- og ungdomsarbeid, bolig, utdanning og arbeid.

Lokalt selvstyre er bra, vi vil gjerne ha mer av det – men, det er et paradoks når det i mange kommuner fortsatt er stor usikkerhet rundt samhandlingsreformen. Helsepersonell er bekymret for behandlingstilbudet, kompetanse og rekrutteringsproblemer blir diskutert, og brukerne er usikre på om deres rettigheter blir redusert. De som har ansvaret for å sikre en mer helhetlig og koordinert tjeneste gjennom forpliktende samarbeidsavtaler burde ha fått mer tid – tid til å opparbeide den forståelsen og kunnskapen som kreves for å løse oppgavene. Samhandlingsstrukturene burde få tid til å vokse fram. Det er ikke frykten for økonomiske underskudd som skal styre endringene som må gjøres for å nå de gode intensjonene som ligger bak samhandlingsreformen.


Annet Arntzen Professor i sosiologi.
Annet Arntzen Professor i sosiologi.

Om kronikøren

Annett Arntzen

Professor i sosiologi. Ansatt ved Høgskolen i Vestfold, institutt for historie, sosiologi og innovasjon. Sosiologi hovedfag fra Universitetet i Trondheim (1985) og Dr.philos. ved Universitetet i Oslo (1996).

Hun har undervisningserfaring i sosiologi og metode. I sin forskning er hun spesielt opptatt av sosial ulikhet og helseforskjeller.

Arbeidserfaring bl.a. fra Institutt for miljøforskning, Trondheim; Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, Trondheim; Senter for samfunnsforskning, Trondheim; Statens institutt for folkehelse, Oslo.

I perioden 2015 – 2017 er Artnzen utnevnt som leder av det nasjonale rådet for sosiale ulikheter i helse.