Lokalpolitikerne er fraværende i folkehelsepolitikken

Østfold er et fylke som tradisjonelt har større utfordringer enn de fleste andre norske fylker hva gjelder levekår, fattigdom, utdanningsnivå og arbeidsledighet. Dette bidrar til sosiale ulikheter i helse og er kanskje vår største felles utfordring. Da blir det et paradoks hvis Østfolds politikere ikke engasjerer seg aktivt for å snu utviklingen! Leger og sykepleiere, pasienter og pasientorganisasjoner har vært toneangivende i folkehelsepolitikken, og de har gjennom åra fått økt innflytelse gjennom representasjon i offentlige styrer og råd. Lokalpolitikerne har vært lite synlige.

 

Når Samhandlingsreformen fra 2012 styrker helseprofesjonene i kommunene, risikerer vi at dette mønsteret bare forsterkes. For folkehelsearbeidet kan det være særskilt uheldig, fordi helsetjenestene tradisjonelt er mest opptatt av å drive forebyggende arbeid overfor de som allerede er blitt syke mens det store potensialet ligger i å holde friske mennesker borte fra behandlingssystemet.

I en spørreundersøkelse utført av Høgskolen i Østfold og Högskolan i Väst om det regionale partnerskapet i Østfoldhelsa 2006-2011 svarer kun et mindretall av de berørte partnerne at de er flinke til å lære opp politikere om folkehelse. Samme undersøkelse viser at under en tredel av partnerne mener at folkehelsearbeidet er høyt oppe på den politiske dagsorden og at kun i én av tre kommuner deltar politikere i kommunens forebyggende helsearbeid.

I en rapport fra 2010 peker Helsedirektorat på at bare halvparten av kommunene ser miljørettet helsevern som en naturlig del av sitt folkehelsearbeid. Helsedirektoratet skriver at det er et gjennomgående trekk at kommunene ikke oppfatter at folkehelsearbeidet angår hele bredden av kommunens virksomhet, og at oppgavene primært varetas av kommunelege, helsesøster og fysioterapeut.

Om du ser på deg selv som en kulturpolitiker, skolepolitiker eller samferdselspolitiker så bør du uansett være en folkehelsepolitikker.

Alt dette rimer dårlig med myndighetenes ønske om å få en bredere faglig tilnærming til folkehelsearbeidet og å sikre en bred politisk og administrativ forankring for dette.
Og selv om den nye folkehelseloven gjør det den kan for å tydeliggjøre at dette er hele kommunens ansvarsområde, er det fare for at kommunehelsetjenesten befester sin sterke posisjon også på dette feltet.

Det er her på sin plass å nevne at det som antakelig er den viktigste grunnen til at folkehelsearbeidet skal omfatte all politikk er at de store ulikhetene blant befolkningsgrupper, som på nytt og på nytt avdekkes med hensyn til helse, må angripes med alle relevante politiske og faglige redskaper.

Folkehelsepolitikk: Samhandlingsreformens taper?

Folkehelselov, helse- og omsorgstjenestelov og samhandlingsreformen overfører til Østfold fylkeskommune og kommunene i Østfold nye og krevende oppgaver fra og med 2012. Fordi samhandlingsreformen vil kreve så stor innsats fra kommunenes toppledelse og fra ansatte med medisinsk-faglig kompetanse, risikerer en at det vide perspektivet på folkehelse raser langt ned på dagsorden.

Det er altså derfor grunn til å frykte at både kommunepolitikere og ansatte med annen faglig bakgrunn enn fra helsefagene vil fortsette sitt virke i skyggen av helsepersonellet. Dette kan bety at når folkehelsen av 2012 kommer på dagsorden i kommunen vil politikerne oppfatte den som en lov for helse- og omsorgstjenestene mens lovens intensjon er å omfatte det meste av kommunens virksomhet, fra snøbrøyting til fysisk planlegging.

Det lokale selvstyret bygger på kommunevalg med partilister og politikere, supplert med representanter fra frivillige organisasjoner i komiteer og utvalg.

Den alminnelige oppfatning er at deltakerne fra frivillige organisasjoner har styrket den representative siden ved lokaldemokratiet.
Representantene fra organisasjonene er som oftest kunnskapsrike og med erfaring på områder som det ikke er forutsatt at de folkevalgte skal ha.

Annerledes er det med helseprofesjonene. Det er vanskelig å se innflytelsen fra disse som annet enn en utfordring for lokaldemokratiet.

Lokalpolitikere, ta deres folkehelseansvar!

Om du ser på deg selv som en kulturpolitiker, skolepolitiker eller samferdselspolitiker så bør du uansett være en folkehelsepolitikker. Det er dine verdivalg som skal gi retningen for administrasjonens og frivillighetens forebyggende grep og du må ta det ansvaret som regjeringen ikke har fulgt opp godt nok: Sørg for at Samhandlingsreformen i din kommune ikke fører til at folkehelsearbeidet blir sett på som helseprofesjonenes ansvarsområde alene. Ellers vil vi aldri klare å snu utviklingen hvor Østfold bestandig kommer dårlig ut på helsestatistikkene.


Førstelektor Geir C. Tufte
Førstelektor Geir C. Tufte

Om kronikøren

Geir Conrad Tufte 

Førstelektor, ansatt ved Høgskolen i Østfold avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag. Hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo (1975).

Underviser hovedsakelig i statsvitenskap, men også noe i organisasjon og ledelse. Forsker om lokalt demokrati og lokal tjenesteyting i Norden og de baltiske land.