Innvandrerhelse

Antallet innvandrere i Norge varierer i takt med behovene i arbeidsmarkedet, krisene i verden og med gjeldende innvandringspolitikk. I dag er 13.2 % av befolkningen i Norge innvandrere. Vel to tredjedeler har bakgrunn fra ikke-vestlige land. Det bor innvandrere i alle kommuner, og flest i Oslo. Der er 28% av befolkningen innvandrere. I dag er de fem største innvandrergruppene i Norge fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia og Irak. I Østfold er 13% av befolkningen innvandrere. Antallet varierer fra 17.7% og 16.8% i Askim og Moss til henholdsvis 3.9% og 4.9% i Aremark og Hvaler. Østfold er det fylket i landet som har høyest ledighet blant innvandrere (9.5%). Kun 4% av innvandrerne i Troms er arbeidsledige og 5% i Akershus.

 

Innvandrerbefolkningen er så sammensatt at det sjelden har noe for seg å snakke om dem som en gruppe under ett. Som i befolkningen ellers består den av ulike individer i ulike aldre, med ulik utdanning og sosial bakgrunn. Bakgrunn for innvandringen varierer, det gjør også innvandreres religiøse overbevisning, arbeidstilknytning, boforhold, helse, valgdeltagelse og fotballinteresse. I tillegg kommer de fra over 200 ulike land og snakker enda flere språk. Noen innvandrergrupper har kommet til Norge som flyktninger, andre for å ta utdanning, som arbeidsinnvandrere eller gjennom ekteskap og familiegjenforening. I noen grupper har mange bodd her lenge, i andre grupper er flertallet nyankomne.

I statistikken defineres innvandrere på mange ulike måter. Det skaper forvirring. Tidligere ble innvandrere definert gjennom utenlandsk statsborgerskap eller som person født i utlandet. Nå grupperes innvandrerbefolkningen oftest etter hvilket land de kommer fra. Dette innebærer også en generalisering og overforenkling, men det gir en antydning om etnisitet, kulturell bakgrunn, religionstilknytning og livsstil.

Det ligger i statistikkens vesen at individer må plasseres i kategorier. I en kompleks virkelighet der personlige erfaringene ikke er tilstrekkelig til å gi en full oversikt, blir statistikk og generelle oversikter nyttige og gir innsikt i systematiske forskjeller. Når vi vet at det finnes uheldige forskjeller, bør det forplikte oss til å gjøre noe.

Helse og levekår

Det er fortsatt utbredt i store deler av verden, spesielt Midt-Østen, Nord-Afrika og Sør-Asia, å gifte seg med en slektning. I landgrupper hvor inngifte er vanlig, er dette en viktig årsak til dødelighet og sykdom. Betydningen blir større jo høyere inngifteandelen er. Beregninger for den norsk-pakistanske befolkningen viser at inngifte er årsaken til 30 % av dødfødslene, 42 % av spedbarnsdødsfallene og 32 % av de medfødte misdannelsene i denne gruppen. Samlet sett er ikke dette høye tall i Norge fordi inngifte er lite utbredt i befolkningen og dødfødsel og spedbarnsdød er sjeldent forekommende. Den økte dødeligheten er imidlertid et uttrykk for en vesentlig større underliggende sykelighet.

Levekårene er generelt dårligere for innvandrerne enn for majoritetsbefolkningen, sykdomskurven stiger brattere med alderen, det går dårligere med dem når de først har blitt syke, og mange søker ikke legehjelp selv om behovet er der. Mens 86 % av den norske majoritetsbefolkningen opplever at de har god eller meget god helse, er tilsvarende tall for innvandrerbefolkningen 67 %.

«Alle innvandrergrupper har betydelig lavere alkoholforbruk enn det som er vanlig blant etnisk norske.»

Det er stor variasjon i røykevaner mellom innvandrergruppene. Med unntak av iranere, er det nesten ingen innvandrerkvinner som røyker, men blant mennene er det forholdsvis mange røykere. Alle innvandrergrupper har betydelig lavere alkoholforbruk enn det som er vanlig blant etnisk norske. Dermed er alle helseproblemer knyttet til alkoholinntak lavere i disse gruppene enn i befolkningen for øvrig.

Immigranter er ikke så fysisk aktive som nordmenn. Blant alle innvandrergruppene var overvekt mer vanlig blant kvinner enn blant menn. Overvekt er generelt en utfordring blant tyrkiske og pakistanske kvinner. Rundt halvparten har en kroppsmasseindeks (KMI) over 30 – noe som kommer i kategorien fedme. Blant vietnamesiske kvinner er det svært få (3-4%) som har KMI over 30.

Ca 1 % av middelaldrende nordmenn har diagnosen diabetes type-2. Generelt for innvandrerne er andelen 9%, men for de fra Syd-Asia, og da spesielt fra Pakistan, har 19% denne lidelsen. Noe skyldes genetiske forskjeller og noe livsstilendringer som migrasjon kan medføre, for eksempel uvant lett tilgang til sukker og fett.

Migrasjon kan øke risikoen for psykiske plager, særlig angst og depresjon. I tillegg har mange opplevd traumer etter naturkatastrofer og overgrep i forbindelse med krig og indre uro. Overhyppigheten av psykiske plager blant ikke-vestlige innvandrere skyldes i høy grad arbeidsledighet og lav inntekt, men mangel på sosial støtte, integrasjon og opplevelse av kontroll over egen livssituasjon betyr også mye. Det ser ut til at også barn av innvandrere har høyere forekomst av psykiske plager enn etnisk norske barn. Diskriminering øker risikoen for psykiske plager både blant ungdom og blant barn helt ned til 10–12-årsalderen.

Statistikken rommer mye informasjon og vi vet mye om ulike innvandrergrupper. Vi må derfor bestrebe oss på å formidle kunnskapen på en fornuftig måte. Om lag 20 % av kvinner i de største innvandrergruppene mener de snakker så dårlig norsk at det er vanskelig å kommunisere med nordmenn. Slikt har konsekvenser, også for helsen. Vi får aldri en likeverdig helsetjeneste hvis ikke kommunikasjonsproblemer som skyldes ulik språkbakgrunn ryddes av veien. Alle burde få tilbud om norskundervisning, og tolketjenesten burde kvalitetsheves. Et kunnskapsløft blant helsepersonell om kultur og sykdomsforståelse hos ulike innvandrergrupper burde også være obligatorisk. Helse og omsorgsdepartementet vil løfte fram innvandrerhelse og legger fram en nasjonal strategi om innvandrerhelse våren 2013 – måtte den bli mer tiltaksrettet enn det vi ser i den nye Folkehelsemeldinga!


Annet Arntzen Professor i sosiologi.
Annet Arntzen Professor i sosiologi.

Om kronikøren

Annett Arntzen

Professor i sosiologi. Ansatt ved Høgskolen i Vestfold, institutt for historie, sosiologi og innovasjon. Sosiologi hovedfag fra Universitetet i Trondheim (1985) og Dr.philos. ved Universitetet i Oslo (1996).

Hun har undervisningserfaring i sosiologi og metode. I sin forskning er hun spesielt opptatt av sosial ulikhet og helseforskjeller.

Arbeidserfaring bl.a. fra Institutt for miljøforskning, Trondheim; Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, Trondheim; Senter for samfunnsforskning, Trondheim; Statens institutt for folkehelse, Oslo.

I perioden 2015 – 2017 er Artnzen utnevnt som leder av det nasjonale rådet for sosiale ulikheter i helse.