Hvordan måle folkehelse?

I den nye helseprofilen for Østfold kommer det fram at tre av fire østfoldinger rapporterer at de har god helse. Det har man funnet ut ved at 17 440 østfoldinger har svart på spørsmålet: Generelt sett, hvordan vil du si at helsen din er? Men kan man virkelig bare spørre folk om helsa og stole på svaret? Må man ikke undersøke folk med blodprøver, røntgen og andre medisinske tester for å kunne si noe om hvordan det står til med folkehelsa? Mange sykdommer og diagnoser kan undersøkes og påvises med tradisjonelle medisinske metoder og målinger. Fra slutten av 1800-tallet og ut over har det skjedd en formidabel fremgang innenfor medisinsk vitenskap og teknologi. Derfor har vi i løpet av bare 100 år beveget oss fra et samfunn der infeksjonssykdommer og høy dødelighet var en del av hverdagen, til et samfunn der de fleste oppnår høy levealder. Men samtidig har vi fått andre utfordringer for folkehelsa.

 

De vanligste årsakene for å oppsøke legen eller andre helsetjenester i dag, er ikke sykdom i tradisjonell forstand, men psykiske plager og muskel -og skjelettlidelser. Dette er også de hyppigste årsakene til sykemeldinger og uføretrygd. Slike helseplager er svært vanlige, og de aller fleste av oss opplever slike plager i løpet av et liv. Som oftest hindrer ikke slike plager oss i daglig liv og yrkesliv, men noen ganger blir de så alvorlige og langvarige at de fører til redusert livskvalitet, funksjonstap og sykemelding. Smerter og plager er subjektive opplevelser og kan ikke måles objektivt. Det finnes ingen blodprøve som kan påvise depresjon. Den eneste måten man kan måle dette på er ved å spørre folk. Hvordan den enkelte opplever smerten eller plagen og hvilke konsekvenser det får er påvirket av en rekke faktorer som for eksempel arbeidssituasjon, familiesituasjon, sosioøkonomiske forhold, mestring og andre psykologiske faktorer.

På samme måte som med plager er det umulig å måle hvordan folk oppfatter den generelle helsa si uten å spørre dem. De fleste er nå enige om at god helse dreier seg om noe mer enn det å ikke ha en sykdom. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en ressurs som gir folk mulighet til å leve et produktivt liv; på det personlige, sosiale og økonomiske plan». Dette helsebegrepet innebærer for eksempel at mestring, trivsel og livskvalitet er like viktige helsedimensjoner som nærvær eller fravær av sykdom. Og dette stemmer godt overens med hva vanlige nordmenn oppfatter med begrepet god helse; bare en femtedel mener at dette er å ikke være syk. De fleste beskriver god helse som det å ha god trivsel og funksjon, godt humør, føle mestring og overskudd, ha energi og muligheter til bruk av natur.

«Hele 83 % av østfoldinger som er i arbeid opplever helsa si som god, mens det er bare 36 % av de som ikke har arbeid som synes det samme.»

Selv om folk altså ikke nødvendigvis tenker på fravær av sykdom når de beskriver helsa si, men på helt andre faktorer, så viser det seg allikevel at dette noe ubestemmelige helsebegrepet henger sammen med en rekke både svært målbare og objektive helsemål. Flere studier har nemlig vist at selvrapportert dårlig helse kan forutsi fremtidig risiko for uførepensjonering og til og med dødelighet – som er det mest objektive helsemålet av dem alle. Derfor er det ikke bare interessant, men også helt nødvendig å vite noe om hvordan den enkelte opplever helsa si, og da må vi altså spørre folk.

Selv om de fleste i Østfold opplever helsa som god, så er det store forskjeller mellom ulike grupper. Hele 83 % av østfoldinger som er i arbeid opplever helsa si som god, mens det er bare 36 % av de som ikke har arbeid som synes det samme.  Tilsvarende tall ser man hvis man sammenligner de med høy og lav utdannelse. Det utvidede helsebegrepet og dets betydning for folks liv og helse gjør at man må diskutere hvordan folkehelsearbeidet skal foregå for å utjevne slike forskjeller. Hvis trivsel, mestring og livskvalitet er viktige faktorer som både beskriver og påvirker folks helse, og som til og med påvirker dødelighet, så må folkehelsearbeidet også handle om å øke befolkningens mulighet til å oppleve disse faktorene, og ikke bare om fravær av sykdom og de tradisjonelle helsetjenestene.


Professor Camilla Ihlebæk
Professor Camilla Ihlebæk

Om kronikøren

Camilla Ihlebæk   

Professor i folkehelsevitenskap ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap og professor II ved Høgskolen i Østfold.

Hun har vært leder av forskergruppe for natur, helse og livskvalitet, Helse UMB frem til 2013. Har forskningsområder som omfatter bl.a. subjektive helseplager, rehabilitering og sykefravær og grønn omsorg. Hun har tidligere jobbet som forsker ved Uni helse i Bergen, og i Nasjonalt Ryggnettverk, lokalisert til Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen og Ullevål universitetssykehus, Oslo. Underviser og veileder på masterprogrammet i folkehelsevitenskap ved UMB.