Folkehelsa som politisk brobygger
De senere årene har det politiske ordskiftet i flere av østfoldbyene endret seg. De folkevalgte har overrasket ved å droppe tradisjonelle skyttergravskriger om enkeltsaker og heller startet tverrpolitiske samtaler om
De senere årene har det politiske ordskiftet i flere av østfoldbyene endret seg. De folkevalgte har overrasket ved å droppe tradisjonelle skyttergravskriger om enkeltsaker og heller startet tverrpolitiske samtaler om langsiktige planer og omfattende strategier. Tidshorisonter kan gjerne være på både ti og tjue år, og diskusjonene omfatter næringsstruktur, arbeidsliv, utdanning, kultur og byutvikling, ofte på en gang. Store spørsmål har blitt reist, og politikerne ytrer ønsker om at de i fellesskap skal lytte til innbyggerne og komme frem til svarene. Under det hele ligger en anerkjennelse av at tross alt, bak de politiske skillelinjene vil jo alle folkevalgte egentlig lokalsamfunnet vel!
Det er et moteriktig grep politikerne i Østfold har tatt. Innenfor forskningen snakkes det internasjonalt om en dreining bort fra New Public Management (NPM)-tenkningen som har preget offentlig sektor i flere tiår, og over til det statsviterne Christensen og Lægreid har kalt et Whole-of-Government (WG)-perspektiv. Der NPM handlet om oppsplitting i resultatenheter og målstyring oppfordrer WG til å se sammenhenger mellom offentlige tjenester, for eksempel innenfor en kommune. Under NPM ble effektivitet sikret ved at hver og en konsentrerte seg om sitt uten å blande seg i hva andre drev med. WG-tilnærmingen derimot, sier at gode offentlige tjenester leveres hvis man klarer å se på forvaltningen som en helhet der koordinerte tiltak og felles løsninger anbefales.
Spørsmålene politikerne typisk må ta stilling til når de planlegger i et tjueårsperspektiv er mange og komplekse. Hvordan skal sentrum være? Hva skal folk jobbe med hvis de tradisjonelle industriarbeidsplassene fases ut? Hvordan skal skolestrukturen legges opp? Hvor skal vi plassere de viktigste idretts- og kulturfunksjonene? Og ikke minst, hvordan skal vi skape et samfunn der mennesker vil bo, arbeide, la barna sine vokse opp og bli gamle?
Til spørsmålene hører det også til mange utfordringer. Den store befolkningsundersøkelsen «Østfolds helseprofil 2011-2012» viser at flere av østfoldbyene har store sosiale ulikheter i helse. Antall barn fra lavinntektsfamilier er høyere her enn i resten av landet. Særlig i sentrumsområdene våre er levekårsproblemene betydelige. Utdanningsnivået i Østfold er lavere enn gjennomsnittet i Norge, og det er også forventet levealder. I tillegg må vi nå løse flyktningsituasjonen og integrering i arbeidsliv, i skolevesen og i samfunnet generelt.
Denne type utfordringer påvirker hverandre og gjør hverandre større. For eksempel: utdanningsnivå, arbeidsledighet, inntektsnivå og levealder henger sammen. Komplekse utfordringer krever komplekse svar, og det er nettopp derfor dreiningen i det politiske ordskiftet i Østfold gjør at vi kan tillate oss å være optimistiske. For å møte utfordringer som er vevd i hverandre trengs et helhetlig planverk der ulike tiltak spiller på lag og gjør hverandre gode.
Hvordan skal politikerne klare å beholde det gode utgangspunktet de har skapt gjennom dialog og felles målsettinger? Hvis de prøver å konkretisere, vil de da ikke ende opp i diskusjoner om enkeltsaker som de har hatt mange ganger før, med partipolitisk historikk og dysfunksjonell prestisje knyttet til «sine» løsninger?
Kommunenes folkehelsearbeid har vist seg å være et svært godt egnet hjelpemiddel til å beholde et overordnet og helhetlig perspektiv, slik som flere av Østfolds politikere har en ambisjon om å få på plass. Folkehelsefeltet er et av politikkområdene der WG-tilnærmingen blir flittig brukt og man ser en bevegelse bort fra NPM-prinsippene. Moderne folkehelsetenkning er nemlig mer enn vaksineprogram og influensaprognoser. Det handler om sosial ulikhet, om arbeid, om byutvikling, om bolig og om utdanning. Folkehelsespørsmål dreier seg om komplekse problemer og rammeverket er helhetlig. Virkemidlene man kan bruke i folkehelsepolitikk er tilsvarende mangfoldige. De handler om skole, næring, kultur, fritid og byutvikling. Et særlig effektivt virkemiddel i folkehelsesammenheng er frivillighet. Mange av østfoldbyene har et velutviklet frivillighetsapparat, og klarer politikerne å samarbeide med og utnytte potensialet i frivilligheten kan man komme svært langt.
Å løse østfoldbyenes folkehelseutfordringer kan sees både som et middel og et mål. Det kan være et middel ved å hjelpe politikerne med å opprettholde ønsket om å se ulike problemstillinger i sammenheng med hverandre og å skape politisk konsensus. Og, det kan være et mål ved at folkehelseutfordringene er komplekse problemer, for løser man ett av dem løser man ofte dem alle.
Om kronikøren
Jo Ese
Stipendiat ved Høgskolen i Østfold. Han underviser og veileder studenter ved HiØs mastergrad i organisasjon og ledelse og er student ved doktorgradsutdanningen ved Karlstads universitet. Han har bakgrunn som sosiolog og har to hovedinteresser i folkehelsearbeidet: arbeidsliv og byutvikling. Han har tidligere ledet flere utredninger om byutvikling, folkehelse og sosial ulikhet i Østfoldbyene og har deltatt i prosjekter der folkehelse og arbeidsliv har vært et sentralt tema.