Flere kommunalt eide boliger må skaffes

Mange kommunepolitikerne i Østfold har sett at situasjonen på boligmarkedet i Østfoldbyene er prekær for mange vanskeligstilte. Boligprogrammene i Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden vitner om det. Men dette er bare planer. Det er nødvendig med sterkere kommunal innsats i den sosiale boligpolitikken i åra framover. Kommunepolitikerne i Østfold har gjort lite i løpet av de siste ti år for å skaffe flere kommunale boliger.  I Fredrikstad har andelen kommunalt disponerte boliger stått omtrent på stedet hvil. Situasjonen er omtrent den samme i sammenliknbare kommuner i landet.

 

Men det er ingen grunn til å slå seg til ro med at det ikke står dårligere til her enn andre steder. I flere år har kommunene valgt å selge egne boliger istedenfor å skaffe flere.

De boligsosiale handlingsprogrammene til kommunene Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden bærer preg av at alle partier er opptatt av å hjelpe vanskeligstilte enslige og familier.

Resultatene er ingen fornøyd med. For eksempel påpeker Moss kommune i handlingsplanen fra 2008 (som gjelder fortsatt) at boligmassen består av forholdsvis små boliger, og Moss kommunes rapportering til Kostra viser at situasjonen ikke har bedret seg siden planen ble vedtatt (Rapport for Moss kommune fra Agderforskning).

Rett nok har de fleste av Østfoldkommunene gode tall å vise til for enkelte grupper. For eksempel kommenteres det av informanter fra andre kommuner at Moss er langt framme i sitt boligsosiale arbeid (Agderforskning).

Det er store forskjeller mellom kommunene.
Mens Østfoldkommunene i 2010 totalt ligger på landsgjennomsnittet over hvor mange husstander som har fått tildelt bolig av kommunen etter søknad, ligger Fredrikstad og Moss langt under.

I begge kommuner fikk omtrent 35 prosent av søkerne en bolig gjennom kommunen. I Fredrikstad er dette på samme nivå som i 2001, mens i Moss viser tildelingsprosenten i 2010 en betydelig økning i forhold til 2001.

Hadde andelen tildelte boliger i Fredrikstad i 2010 ligget på samme nivå som i Østfold (52 %), ville 90 flere husstander fått tildelt bolig.

Fredrikstad kommune ligger under gjennomsnittet i Østfold når en ser på hvor stor andel boliger kommunen disponerer per 1000 innbyggere. Selv om antall boliger har økt siden 2001, hadde kommunen i 2010 samme andel disponerte boliger som i 2001 (17 %). Forskjellen mellom Fredrikstad og sammenliknbare kommuner utgjør 300 boliger.

Dersom Fredrikstad i 2010 hadde hatt en like stor andel kommunalt disponerte boliger som i Moss og Sarpsborg ville Fredrikstad kommune disponert 522 flere boliger.

Poenget er ikke å henge ut Fredrikstad. Tallene som vises her er Fredrikstad kommunes egne tall, hentet fra kommunens egen boligsosiale handlingsprogram.  Handlingsprogrammet viser jo at kommunen planlegger å ta et kraftigere tak i denne delen av boligpolitikken. Mange kommuner har tilsvarende dårlig, endog dårligere, utgangspunkt.

Liberaliseringen av boligmarkedet på 1980-tallet førte til at boligene ble dyrere både å eie og å leie. Dette er en av grunnene til at det er alt for mange som ikke har en god og trygg bolig.

En familie eller en person med dårlig bolig, eller som er bostedsløs, må ha et fast sted å bo for å få en sterkere tilknytning til arbeidslivet. Det hender at folk ikke har fått arbeid fordi de ikke har en fast adresse, og at folk ikke får bolig fordi de ikke har fast arbeid.

Dårlige boforhold er også en del av problemet med ungdom som dropper ut av skolen. Jeg tror at dårlige boforhold påvirker mulighetene negativt for barn og unge til å utvikle stabile og gode sosiale nettverk, som er en del av årsakskjeden som påvirker skoleprestasjonene.

Det er lange ventelister på kommunale boliger i mange kommuner. 74 prosent av de store kommunene har en venteliste på opptil et år. Det er en offentlig utredning som viser dette (NOU 2011: 15). Særlig har kommunene for få boliger til personer med rus- og/eller psykiatriproblemer, til store barnefamilier, til personer med nedsatt funksjonsevne, og til enslige. Dette viser at boligbehovet i kommunene er sammensatt.

Vanskeligstilte familier og enkeltpersoner trenger særskilte og målrettede tiltak, i tillegg til de generelle. Å skaffe flere boliger som kommunen disponerer er ett slikt målrettet tiltak.

Mange kommuner samarbeidet tett med boligbyggelagene for en generasjon siden. Jeg mener at boligbyggelagene også i dag er en ressurs som kommunene kan samarbeide tettere med.


Førstelektor Geir C. Tufte
Førstelektor Geir C. Tufte

Om kronikøren

Geir Conrad Tufte 

Førstelektor, ansatt ved Høgskolen i Østfold avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag. Hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo (1975).

Underviser hovedsakelig i statsvitenskap, men også noe i organisasjon og ledelse. Forsker om lokalt demokrati og lokal tjenesteyting i Norden og de baltiske land.