Fattigdom blant barn er økende

En større forskningsrapport foretatt av Fafo (2011) viser at det er en klar økning av barnefattigdom i Norge. Undersøkelsen sier at antall barn som lever i fattige husholdninger har nå økt fra 5.1 prosent i 2000 til 7.9 prosent i 2006. I reelle tall betyr dette en økning fra 50000 barn til 85000 barn i Norge på bare 6 år. Det er flere måter å definere fattigdomsgrensen på, men i Norge er det vanlig å benytte EUs fattigdomsmål, der det tas utgangspunkt i 60 prosent av medianinntekten etter skatt. En viktig forklaring på denne utviklingen er endringen i befolkningens sammensetning, med en økning i barnerike innvandrerfamilier fra ikke-vestlige land, der mange voksne ennå ikke er kommet inn på arbeidsmarkedet.

 

Barnefattigdom i Østfold

I 2000 var det Oslo som hadde flest antall fattig barn i Norge (gjennomsnitt 5.1 prosent) med 8.3 prosent (7364 barn) med Østfold på en andre plass med 6.1 prosent (3153 barn). Seks år senere (gjennomsnitt 7.9 prosent) er det fortsatt Oslo som topper statistikken med 14.7 prosent (15961 barn) med Østfold på andre plass med 10.5 prosent (6189 barn). I begge fylkene er det altså snakk om en fordobling i antall fattig barn i reelle tall på 6 år. Det er ellers store variasjoner innen Østfold fra Hvaler med 4.1 prosent og Våler med 5.5 prosent i 2006 og ligger dermed i den nedre delen av landsstatistikken, til Askim med 13.1 prosent og som dermed ligger i den øverste delen av landsstatistikken.

En urovekkende side med statistikken er at økning i antall fattige barn i Fredrikstad har økt fra 7 prosent i 2000 til 11.4 prosent i 2006. I reelle tall betyr dette en økning fra 974 barn til 1814 barn på bare 6 år. Blant de ti største byene i Norge er Fredrikstad i 2006 kun slått av Oslo (14.7 prosent) og Drammen (12.9 prosent). Økningen i de andre store Østfold kommunene i den samme tidsperioden er også betydelige. I Moss har økningen gått fra 6.3 prosent (340 barn) til 9.2 prosent (679 barn). I Halden fra 8.2 prosent (454 barn) til 11.1 prosent (679). En annen urovekkende side med statistikken er at den største økningen i Østfold har skjedd i Sarpsborg fra 5.2 prosent (504 barn) til hele 12.2 prosent (1363 barn).

Et alvorlig problem

Fattigdom er et alvorlig samfunnsproblem og mest problematisk når den rammer barn. De har få eller ingen mulighet til å påvirke sin egen situasjon eller sine egne levevilkår. De er helt avhengige av voksne som sørger for dem, og slår dette feil, må det offentlige tre støttende til. Barnefattigdom i Norge betyr ikke nødvendigvis at de unge mangler mat og klær, men at de ikke får mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. De er fattige på opplevelser. De får ikke vært med på fritidsaktiviteter, bursdager, leirskoler og reiser. Det kan oppleves sårt for barna det gjelder. Det er en større andel av de fattige barna som sliter sosialt, som ikke kan delta i fritidsaktiviteter, bursdager eller feriereiser med familien. Barn kan oppleve seg sosialt isolerte. Før kunne alle spille for eksempel fotball sammen på løkka, men nå er aktivitetene organisert. Da faller disse barna lett utenfor det sosiale fellesskapet.

Hva kan gjøres?

Regjeringens første handlingsplan mot fattigdom kom i 2006 som et vedlegg til St.prp. 1 (2006-2007). Til tross for sterk inntekstvekst i samfunnet og stor politisk oppmerksomhet har likevel barnefattigdommen i Norge økt siden 2000. Det ligger store politiske utfordringer i det å snu denne utvikling. Nasjonalpolitisk handler det om utdanningspolitikk, skattepolitikk, trygdepolitikk, helsepolitikk, og boligpolitikk. Mange kommuner har sittet og ventet på at disse nasjonalpolitiske utfordringene skulle løses før man setter i gang lokalpolitiske tiltak. Men det er i kommunene folk bor og det er her tiltak mest effektivt kan iverksettes for å bedre fattige barns levekår.

Det viktigste lokalpolitiske tiltaket er en større integrering i arbeidslivet. Dette vil for enkelte være et langsiktig tiltak, spesielt for dem som trenger ulike former kompetanse økning og utdanning for å komme inn i arbeidslivet. Det må derfor settes i verk tiltak som letter situasjonen for fattige barn her og nå. Dette kan gjøres gjennom ulike tilskuddsordninger som økning av sosialhjelpssatsene rettet mot barnefamilier og gratis kjernetid i barnehagene. Mye kan vinnes også med en bedre samordning av kommunens tiltak rettet mot fattige barn hvor skole, barnehage, barnevern, NAV, med flere alle gjør en innsats hver for seg. Fattigdom og sosial ekskludering må bli et tema for flere enn de få profesjonelle som daglig møter de fattige og de ekskluderte. Kommunenes hovedmål bør være å bekjempe fattigdom på bred front gjennom sosial inkludering og ved å styrke det sosiale og forebyggende arbeidet i kommunene. Dette er god folkehelse.


Førsteamanuensis Kaare Torgny Pettersen
Førsteamanuensis Kaare Torgny Pettersen

Om kronikøren

Kaare Torgny Pettersen 

Førsteamanuensis, ansatt ved Høgskolen i Østfold avdeling for helse- og sosialfag. Doktorgrad (Ph.D) fra Universitetet i Trondheim (NTNU) institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap (2009).

Arbeidserfaring som sosialarbeider innenfor barnevern og sosialomsorg (15 år). Undervisning i sosialt arbeid ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Østfold. Forskningserfaring fra ulike folkehelseprosjekter bl.a. knyttet til helse-, økonomi- og boligforhold, samt hvor folkehelse indikatorer for utsatthet hos små barn skal kartlegges i nasjonale databaser i Brasil og Norge for deretter å sammenlignes. Også arbeidet med tilknyttede temaer som «veier til selvforståelse; noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid», og om seksuelle overgrep.