Et klassedelt helsevesen?
Det har vært en enorm økning i private helseforsikringer de siste årene. Nå har mer enn 300.000 nordmenn privat helseforsikring, og antallet er tidoblet siden 2002. Er det bedre at bedriftslederne prioriterer pasienter i helsekøene enn at legene gjør det? De fleste har nemlig sin private helseforsikring gjennom jobben, dette gjelder for ni av ti. Samtidig er det slik at virksomhetene betaler primært helseforsikring for ledere, eiere og nøkkelpersonell. Ifølge virksomhetene selv brukes privat helseforsikring som rekrutteringsverktøy og privilegium for utvalgte ansatte. Fordelingen blir derfor svært ujevn.
Nå har mer enn 300.000 nordmenn privat helseforsikring, og antallet er tidoblet siden 2002.
Det kan være flere mulige årsaker til den kraftige veksten i privat helseforsikring, men veksten kan være utløst av en offensiv markedsføring fra forsikringsselskaper overfor bedriftsmarkedet, og det er gjort kraftige priskutt. Veksten tiltok kraftig med den borgerlige regjeringens innføring av skattefritak for privat helseforsikring i 2003. Den har avtatt etter at fritaket ble fjernet i 2006. Veksten synes ikke å være utløst av økt ventetid innen det offentlige helsevesenet. Veksten fulgte i kjølvannet av reduserte ventetider. Veksten synes ikke å være utløst av økende misnøye med kvaliteten på offentlige helsetjenester. Den fulgte etter en periode med økt tilfredshet blant brukerne.
Det er imidlertid bred politisk enighet om at sosiale ulikheter i helse bør bekjempes. Enigheten om at sosialt betingede helseforskjeller bør reduseres trues når private helseforsikringer tilbyr raskere og bedre behandling for noen. Og disse «noen» ikke er de sykeste eller de som har størst behov for helsetjeneste, men «ledere og nøkkelpersonell». Med andre ord kan private helseforsikringer fungere som en sosial silingsmekanisme som favoriserer de høytlønte yrkesaktive, de som stort sett er minst syke blant oss.
Det er grunner til å frykte at de private helseforsikringene kan skape et større marked for private klinikker og sykehus. Og da bærer det mot et todelt helsevesen. Det er ulike oppfatninger, og det finnes ikke et svar på om et slikt nytt helsemarked er noe problem – eller om flere private helseinstitusjoner bare avlaster den offentlige helsetjenesten. Men, det er kanskje vanskelig å tenke seg at en større privat helsetjeneste kan vokse fram uten at den over tid kan komme til å tappe den offentlige helsetjenesten for personell og ressurser.
Det er politisk uenighet i synet på private helseforsikringer. Høyresiden ønsker å gjeninnføre skattefritak for private forsikringer, venstresiden vil beholde dagen fordelsbeskatning. Dette er et overordnet veivalg for de offentlige velferdstjenestene i Norge: Styrking av felles skattefinansierte ordninger for alle, eller økt innslag av kommersiell drift og private markedsløsninger? Et skattefritak er en usedvanlig dårlig idé for alle oss som vil en sterk og god offentlig helsetjeneste – for alle.
Om kronikøren
Annett Arntzen
Professor i sosiologi. Ansatt ved Høgskolen i Vestfold, institutt for historie, sosiologi og innovasjon. Sosiologi hovedfag fra Universitetet i Trondheim (1985) og Dr.philos. ved Universitetet i Oslo (1996).
Hun har undervisningserfaring i sosiologi og metode. I sin forskning er hun spesielt opptatt av sosial ulikhet og helseforskjeller.
Arbeidserfaring bl.a. fra Institutt for miljøforskning, Trondheim; Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, Trondheim; Senter for samfunnsforskning, Trondheim; Statens institutt for folkehelse, Oslo.
I perioden 2015 – 2017 er Artnzen utnevnt som leder av det nasjonale rådet for sosiale ulikheter i helse.