Å forholde seg til 22. juli rettsaken

Rettsaken vedrørende terroren som fant sted 22.juli 2011 kommer til å vare i 10 uker fremover og media vil være fullt med informasjon, ikke bare om rettsaken, men også med detaljerte skildringer fra den skjebnesvangre terrordagen. Hvordan skal vi forholde oss til alt som kommer? Hvordan kan vi ta vare på hverandre og alle følelsene som kan komme?

Å miste kontroll

Min egen sønn var i regjeringskvartalet da bomben smalt. Han var på jobb i en forretning og fikk et glassvindu over seg. Han ble ikke fysisk skadet, men føler i ettertid at lokalsamfunnet og hverdagen er blitt mer utrygg etter terrorangrepet. Selv om det er lite sannsynlig at et slikt terrorangrep vil skje igjen, er faren for det likevel blitt en del av vår hverdag. Faren for at ulike katastrofer kan inntreffe har gjort vårt samfunn til et risikosamfunn. Like etter eksplosjonen i Oslo skrev min sønn til meg at:

«Hvis en gal mann kan gjøre alt dette på noen timer, hvordan skal jeg føle at jeg har kontroll over livet mitt? Jeg kan starte dagen veldig glad, jobbe og tenke på fremtiden, så se et bilde av drapsmannen og resten av dagen er ødelagt. Jeg blir gående og tenke på barna, på ulykker som kan skje, på folk som kan komme bort til meg om kvelden og sparke til de små bikkjene mine, bilulykker, kreft. Jeg prøver å holde tankene ute, men hver gang jeg ser plankene på vinduene i sentrum eller lunsjrommet eller når en uvitende idiot slenger en vits om massakren blir jeg fullt av sorg, påfulgt av aggresjon og konstant frykt. Den frykten jeg hadde før angrepet om at Oslo er en utrygg by er forsterket med en uvisshet om at det kan skje når som helst. Ikke bare bomber, men vold, blind og ubegrunnet. Politiet kan ikke være over alt.»

Norge er et lite samfunn. Alle kjenner noen som kjenner noen som er direkte berørt av det grusomme som fant sted denne dagen. Vi sitter mange igjen med lignende følelser som min sønn. Frykten og usikkerheten vi fikk 22.juli kommer til å kjenne på nytt i ukene som rettsaken varer. Men vi kan være forberedt på det som kommer.

Ta kontrollen tilbake

Det er viktig at vi i mediastormen som kommer fremover, begrenser hva vi tar inn over oss. En viktig del av det å ta vare på seg selv og andre er å sette grenser. Vi behøver ikke ta innover oss alt som blir sagt og skrevet i tiden fremover. For de fleste av oss vil det være tilstrekkelig å få med oss hovedpunktene i nyhetsoppslagene. Husk at dagsrevyen er laget for et voksent publikum og er ikke et barneprogram. Vis barna at dere som voksne har kontroll over mediebruken og setter grenser. Det å snakke sammen om rettsaken, også med barna, er en måte å ta kontrollen tilbake på. Snakk om hvordan rettsapparatet fungerer, om fakta i saken og vær aktiv i forhold til å rette opp misforståelser.

Vis respekt og anerkjennelse

Vi reagerer alle forskjellig og det er viktig at vi viser respekt for at vi er ulike. Noen ønsker ikke å vite så mye om saken, andre ønsker å vite mye, noen blir sinte mens andre blir lei seg. Ta hensyn til at vi alle reagerer ulikt og respekter at noen ønsker å ha mer distanse til rettssaken enn andre mens andre har behov for å uttrykke følelser i forhold til uretten som er begått. Gjerningsmannen kommer til å få stor mediedekning i disse ukene, noe han selv har sagt at han ønsker. Vår sympati og respekt må likevel være rettet mot ofrene og hverandre i disse vanskelige ukene. Dette gjør vi med åpenhet og anerkjennelse mot hverandre som medmennesker. Som nasjon er vi rammet av denne terrorhandlingen og som nasjon skal vi gjennom rettsaken.


Førsteamanuensis Kaare Torgny Pettersen
Førsteamanuensis Kaare Torgny Pettersen

Om kronikøren

Kaare Torgny Pettersen 

Førsteamanuensis, ansatt ved Høgskolen i Østfold avdeling for helse- og sosialfag. Doktorgrad (Ph.D) fra Universitetet i Trondheim (NTNU) institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap (2009).

Arbeidserfaring som sosialarbeider innenfor barnevern og sosialomsorg (15 år). Undervisning i sosialt arbeid ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Østfold. Forskningserfaring fra ulike folkehelseprosjekter bl.a. knyttet til helse-, økonomi- og boligforhold, samt hvor folkehelse indikatorer for utsatthet hos små barn skal kartlegges i nasjonale databaser i Brasil og Norge for deretter å sammenlignes. Også arbeidet med tilknyttede temaer som «veier til selvforståelse; noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid», og om seksuelle overgrep.