Kom til Østfold for å lære

Dagfinn Høybråten satt lydhør på skolebenken da ordførere og rådmenn i Østfold informerte ministeren om hvordan kommune-Østfold arbeider med folkehelse. Høybråten hadde selv invitert seg til Østfold for å få innspill til stortingsmeldingen om folkehelse som er ventet i løpet av året.

– Østfold er det fylket i Norge som er kommet
lengst i å strukturere folkehelsearbeidet, sa helseministeren – og
henviste til partnerskapet Folkehelseprogrammet. Partnerskapet
forplikter ni kommuner og fylkeskommunen til å gjennomføre
folkehelsemålsettingene i fylkesplanen.

Helseministeren har i
forbindelse med stortingsmeldingen hatt flere idedugnader med
frivillige organisasjoner, men dette var hans første møte med
representanter fra kommunene. Høybråten lanserte seg som en
folkehelseminister, og det kom frem at han drømte om en folkebevegelse
for å styrke befolkningens helse og trivsel.

Og da ministeren
spurte kommunene og fylkeskommunen om hva som skulle til for å bringe
folkehelsearbeidet i Norge et skritt videre fikk han svar på tiltale:

Tydeligere lovforankring

Vi behøver en tydeligere lovforankring. I dag blir folkehelsearbeidet
fort ildsjelenes arena, og det alene er ikke nok. Plan- og
bygningsloven må sikre at samfunnsplanleggingen ivaretar folkehelsa.
Læreplanen må sikre at for eksempel fysisk aktivitet og kosthold får
større prioritet i skolene. Slike føringer må gis tyngde slik at
kommunene oppfatter dem som en "skal-oppgave", proklamerte Rakkestads
ordfører John Thune.

Thune etterlyste også et belønningssystem,
der kommuner som oppnår gode resultater i folkehelsearbeidet faktisk
får noe igjen for innsatsen. – Kommunene trenger en gulrot. Det er ikke
ideelt at andre offentlige institusjoner høster gevinstene av vår
innsats, fastslår han.

Fordelser med partnerskap
Eidsbergs
rådmann Jan Thyrhaug var derimot opptatt av hvordan Østfolds erfaringer
med partnerskap kan overføres til andre fylker.

Partnerskapsmodellen har som fordel at den er rask å etablere og den
medfører en stor grad av lokal frihet i folkehelsearbeidet. Den sørger
for en likeverdighet mellom partnerne og forplikter alle gjennom
konkrete samarbeidsavtaler. Ingen kan være med i partnerskapet uten å
ha forankret folkehelsearbeidet i den politiske og administrative
ledelsen, sa han.

Kommunalt ansvar
Askims rådmann Unni
Skaar Jahren var en av mange som poengterte at også kommunene selv har
et ansvar for å løfte frem folkehelsearbeidet.

– Kommunene må
ikke gjøre seg avhengige av øremerkede tilskudd og ekstra overføringer.
Slike midler vil aldri bestå over tid og må derfor være et supplement
til kommunens egen innsats. Det er en utfordring for alle kommuner å
sørge for en omfordeling av de midlene de til enhver tid har til
rådighet. Bare slik kan vi sørge for kontinuitet i folkehelsearbeidet,
sa Skaar Jahren.

Jahren er like fullt ikke uinteressert i økte bevilgninger.

Men vi må ha kontinuitet i så vel retningslinjer som eventuelle
overføringer. – Vi kan ikke forholde oss til øremerkede bevilgninger
som endrer seg i takt med nye regjeringer. Derfor er det avgjørende at
stortingsmeldingen om folkehelse får en bred politisk tilslutning på
stortinget. Bare slik kan vi stole på at eventuelle nye regjeringer
viderefører kontinuiteten i folkehelsearbeidet, sier hun.