Folkehelsekoordinatorene er viktige

Bilde: Styremedlem i Østfoldhelsa og ordfører i Moss, Paul-Erik Krogsvold.

Les evalueringsrapporten fra Høgskolen i Østfold her
Les evalueringsrapporten fra Högskolan Väst her
Les resultatene fra den kommunale evalueringen her
Les den politiske saken til styret i Østfoldhelsa her

 

Funksjonen som folkehelsekoordinator har vært ansett som en viktig brikke i folkehelsearbeidet i Østfold og den har nylig vært gjenstand for evaluering. Kommunene Askim, Hvaler, Eidsberg, Moss, Halden, Sarpsborg og Rygge deltok i undersøkelsen der 116 personer ble spurt.

I spørsmålet om folkehelsekoordinatorfunksjonen bør videreføres svarte 40 personer seg enig og ni personer delvis enig. Bare to var uenige. Det var også svært mange som også ga uttrykk for at funksjonen burde styrkes, noe som kan sees i sammenheng med at flere kommuner kun har koordinatorer i deltidsstillinger.

–Evalueringen understreker at folkehelsekoordinatorene fyller en viktig funksjon. Det er et viktig signal til kommuneledelsen nå som samhandlingsreformen understreker betydningen av et tverrsektorielt folkehelsearbeid, fortsetter han.

I spørsmålet om hvilke oppgaver som er viktigst å tillegge en folkehelsekoordinator mente suverent flest at de to viktigste jobbene var:

• Koordinere folkehelsearbeid på tvers av avdelinger og virksomheter i egen organisasjon.
• Være en pådriver for å få andre aktører i kommuneorganisasjonen og kommunesamfunnet til å ta et større forebyggende og helsefremmende ansvar.

Arbeid med å gjennomføre konkrete forebyggende og helsefremmende tiltak ble tillagt liten vekt.

–Dette samsvarer med det vi i mange år har formidlet til kommunene bør være kjerneoppgavene til en folkehelsekoordinator. Den største kraften i folkehelsearbeidet ligger i å få de ordinære yrkesgruppene til å bli flinkere til å utføre det operative folkehelsearbeidet, samt å bedre kvaliteten på sin tjenesteyting til befolkningen. Koordinatoren bør i større grad tenke strategisk og overordnet og bidra til at organisasjonen ser sitt folkehelsearbeid i en helhet, sier Krogsvold.

Sosiale ulikheter i helse
Østfoldhelsa er overrasket over hvordan kommunene vurderer sin håndtering av feltet ”sosiale ulikheter i helse”.

–Vårt inntrykk er at her har kommunene et stort forbedringspotensial, men deres egenvurdering er tvert om ganske god. Svært mange mener at kommunens tjenesteyting når ressurssvake grupper og enkeltindivider på en god måte, og de fleste sier seg delvis enig i at de har strategier for å utjevne sosiale helseforskjeller. Et stort flertall uttrykker at kommunen har gode strategier for å imøtekomme utfordringer i forhold til innvandrere. Derimot er det ganske mange som er uenig i at de har gode mål de arbeider etter for å utjevne ulikhetene, og kommunens arbeidsgiverpolitikk ser i liten grad ut til å ha fokus på dette, sier folkehelsesjef i Østfoldhelsa, Knut-Johan Rognlien.

Han påpeker at en forklaring til at kommunene gir seg selv ganske god karakter på disse områdene, kan være at norske kommuner i internasjonal målestokk er kjent for å være langt fremme på velferdsspørsmål. Samtidig er mange av kommunene som har deltatt i evalueringen bykommuner, og disse har trolig denne type spørsmål høyere på dagsorden enn de mindre kommunene.

På spørsmålet om hvilke områder i kommunen som fokuserer på forebyggende og helsefremmende arbeid på en god måte scorer de sosiale tjenestene midt på treet.

–Dette synes vi faktisk er litt uheldig. Dette burde ha vært et kommunalt område som i kraft av sin innretning ideelt sett burde ha fått en langt bedre vurdering, påpeker Rognlien.

Andre funn
Følgende andre funn ser ut til å kjennetegne kommunenes folkehelsearbeid:

• Kommunene har i hovedtrekk gode visjoner, som de anser som relevant for folkehelsearbeidet.
• Kommunene mener at det er viktig å sette folkehelse mer på dagsorden i politiske organer, men at de er dårlige på å gjøre det i praksis.
• Sektorer som næring og teknisk/samferdsel har et forbedringspotensial på tverrsektorielt samarbeid, mens skoler og barnehager tvert om scorer bra på dette. Det samme mønster finner vi i spørsmålet om hvilke sektorer som fokuserer på forebyggende og helsefremmende arbeid på en god måte, her kommer blant annet skoler og barnehager godt ut – i motsetning til næring og teknisk/samferdsel.
• Folkehelsearbeidet har en for dårlig plass i økonomiplan/budsjett, og det er i meget liten grad utarbeidet årlige drifts- og aktivitetsplaner for folkehelsearbeidet.
• Kommunene mener at de har mer å hente på samarbeid med andre aktører innenfor folkehelsearbeidet, eksempelvis andre kommuner, fylkeskommunen, fylkesmannen, høgskolen og lignende. Særlig utpeker samarbeid med frivillige krefter seg som et område som har uforløst potensial.

–Det som overrasker oss litt er at kommunene ikke gir seg selv mer ros for hvordan folkehelsearbeidet er forankret i kommunale planer. Vi får tross alt en rekke planer til høring, og vår vurdering er at flertallet holder god kvalitet. En mulig forklaring er at noen planer bruker andre uttrykk enn ”folkehelse” på sine satsningsområder, men i praksis så ser vi at det likevel er dette det handler om. Eller kanskje det kommunale ambisjonsnivået er høyere enn fylkeskommunens, spør Rognlien?

Kommunene er også veldig selvkritiske i forhold til hvordan de vil beskrive folkehelsearbeidet i egen kommune. Kun en av 63 beskriver det som veldig bra, mens 22 karakteriserer det som bra.

–Det sier oss at kommunene ser forbedringspotensial, og det er viktig, understreker Rognlien.

Evalueringen tok også opp et spørsmål i relasjon til Samhandlingsreformen som for tiden er på dagsorden i kommune-Østfold.

–Vi spurte om kommunene opplevde at de hadde god nok kompetanse i organisasjonen til å imøtekomme den forebyggende delen av reformen, og selv om mange krysset av for ”vet ikke” var det for øvrig et stort flertall som mente at dette ikke var et problem. Av de som etterlyste mer kompetanse, var det mest vanlig å understreke behovet for mer innsikt i folkehelse og samfunnsmedisin, sier Rognlien.

Kommunene var litt tilbakeholdne med å si at de hadde lagt til rette for utvikling av kompetanse innenfor folkehelsearbeid. Derimot var det hele 55 av 64 svarende som sa seg villig til å styrke sin kompetanse hvis forholdene ble lagt til rette. Hele 45 sa seg motivert til å bidra i folkehelsearbeidet.

–Ellers så registrerte vi en interessant betraktning. Et tydelig flertall mente at det kun i middels grad var blitt skapt større oppmerksomhet og engasjement om folkehelsearbeid. Tilsvarende var det mange som mente at det kun i middels grad var blitt større kompetanse omkring folkehelse i egen kommuner. Når de spurte derimot skulle vurdere seg selv, så ga de i mye større grad uttrykk for at de var blitt oppmerksomme på at folkehelsearbeid er viktig, påpeker Rognlien.

Om undersøkelsen
Resultatene fra undersøkelsen må tas mer som indikasjoner enn som absolutte fakta. Det er metodiske svakheter både i forhold til representativitet, spørsmålsformuleringer og i svarprosent. Likevel mener vi at vi får nyttig kunnskap, i det minste som et utgangspunkt for å reise hypoteser, sier Rognlien.

Datainnsamlingen er foretatt av Högskolan Väst i Vänersborg og resultatene på kommunenivå håndteres av kommunene. Kommuneevalueringen er en del av en større evaluering, som også har vurdert det samlede folkehelsearbeidet i partnerskapet Østfoldhelsa. Her har også Høgskolen i Østfold foretatt analyser.