– Folkehelsepartnerskapene må finansieres
Fylkeskommuner og kommuner må si klart i fra om at statlige myndigheter må bidra økonomisk til deres forebyggende og helsefremmende arbeid. Det sier kst. leder av Østfoldhelsa, Knut-Johan Rognlien.
Like før jul sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut et høringsnotat med forslag til hvordan fylkeskommunenes folkehelseansvar kunne lovforankres. Kommunene er indirekte også berørt, siden saken i praksis handler om de regionale folkehelsepartnerskapene. I notatet ber departementet om en tilbakemelding på de økonomiske sidene ved lovforslaget.
– I 2003 ble fylkeskommunene utfordret av nasjonale myndigheter til å bygge opp, lede og koordinere regionale folkehelsepartnerskap som en frivillig oppgave. Samtlige fylkeskommuner har tatt utfordringen, men hva har skjedd? Sentrale myndigheter har i hovedsak overlatt til fylkeskommunene selv å bære de økonomiske forpliktelsene – til tross for at vi fikk signaler om statlig støtte. Vi må unngå at dette misforholdet forsterkes i den lovprosessen som nå er igangsatt, sier Rognlien.
35 millioner til partnerskap
Da fylkeskommunene ble utfordret på å bygge opp regionale folkehelsepartnerskap i stortingsmeldingen ”Resept for et sunnere Norge”, ble det gitt signaler om at sentrale myndigheter skulle tre støttende til også med penger. I 2007 hadde alle landets fylkeskommuner bygget opp regionale folkehelsepartnerskap, og året etter bevilget statlige myndigheter cirka 35 millioner kroner til ordningen. Imidlertid forutsetter Helsedirektoratet at midlene i all hovedsak skal brukes i kommunene, og i mellomtiden har en rekke fylkeskommuner bygget opp et apparat som skal betjene de regionale partnerskapene. Østfold bruker cirka ti millioner kroner på dette arbeidet.
– Sagt på en annen måte så bygger fylkeskommunene først opp de regionale folkehelsepartnerskapene i den tro at de skal få statlig støtte til arbeidet. Så får hvert fylke cirka 1,5 millioner kroner i støtte, under forutsetning at fylkeskommunen selv må bidra med like mye penger. Det hadde vært greit hadde det ikke vært for at det forutsettes at midlene i all hovedsak skal brukes i kommunene og ikke i fylkeskommunene som stiller med egenandelen. Når det i tillegg kan komme en lov som vil innebære at fylkeskommunene mister retten til å velge den frivillige oppgaven bort må vi si klart fra om at dette må kompenseres økonomisk, sier Rognlien.
En komplisert oppgave
Den måten man arbeider med folkehelse på i Norge i dag er en forholdsvis ny tilnærming til landets helseutfordringer. Det er ikke lenger helsesektoren som alene har ansvar for befolkningens helse. Også en rekke andre sektorer kontroller påvirkningsfaktorer som virker inn på folkehelsen.
– I praksis innebærer dette at folkehelse er en veldig vanskelig oppgave å løfte frem. Når folkehelsearbeidere skal få andre sektorer, som allerede har vanskeligheter med å klare eksisterende oppgaver, til å erkjenne og ta et folkehelseansvar møter man ikke bestandig stor forståelse i en travel hverdag. En rekke sektorer opplever også folkehelsearbeidet som en trussel mot egne områder, samtidig som mangel på kompetanse legger sterke føringer på hva som er mulig å få til. Det vitenskaplige metodegrunnlaget er for eksempel mangelfullt. I tillegg kan det nevnes at en også må forholde seg til skiftende politiske kontekster på tre ulike nivåer, sier Rognlien.
Han forteller at det heller ikke uten videre er enkelt å arbeide for å endre befolkningens livsstil, som mange opplever som en utidig innblanding i individenes frihet. Dette betyr at den utfordringen som regjeringen har gitt fylkeskommunene om å bygge opp og drive regionale folkehelsepartnerskap er meget komplisert.
– De midlene som fylkeskommunene selv har klart å avsette er i de fleste fylker ikke på langt nær nok til å løse en så vanskelig oppgave, sier Rognlien.